annonse

Med «likes» skal landet bygges

LIKES
LIKES: (Foto: Ole Johnny Hansen)

Det er, strengt tatt, ikke noe nytt at mennesker, virksomheter og organisasjoner vil framstå på best mulig vis. Slik har det alltid vært. Slik vil det alltid være. Men jeg vil våge å påstå at det, for svært mange, aldri har vært viktigere enn nå. Det merker vi godt. Og det kan – tror jeg – ha mindre heldige konsekvenser for samfunnet vårt.

Tom Erik Thorsen

Det blir gjerne sagt at det å være leder ikke er en popularitetskonkurranse. Men det er det jo. Upopulære ledere er ikke leder lenge. Ikke noe annet sted kommer dette til bedre syne enn i politikken. Her er populariteten selve livsgrunnlaget. Hvordan arter dette seg hvis man må gjøre «upopulære valg»? Slike valg blir vi tvunget til å gjøre. Alle, vil jeg påstå. Enten det handler om å si nei til ungen som vil ha is til frokost, endringer i arbeidslivet eller politiske beslutninger som påvirker folk. Alle verken kan være eller er like enige i alt.

Tidligere i sommer fikk jeg en e-post fra Porsgrunn-ordfører Robin Kåss (Ap) der han reagerte nokså kraftig på at vi hadde skrevet om at det både hadde blitt færre sykehjemsplasser og at tidligere Ap-topp Olav Havstad mente Ap sviktet Stridsklev. Kåss mente at vår dekning, sammenlignet med andre, var «ekstraordinær» og at vi framstilte Porsgrunn Ap som «grusomme» og kommunen som «vanstyrt». Det kan vel tenkes at noen mener akkurat dette, men jeg er uenig i ordførerens karakteristikk. Ganske enkelt fordi vi gjør jobben vår når vi lager saker som får det til å koke litt på ordførerkontoret. Det er et dårlig tegn dersom ordførere bare er tilfredse med lokal-avisens journalistikk. Da stiller man for få spørsmål. Det skal også sies at jeg inviterte Kåss på kaffe, og vi hadde en lang, god og hyggelig prat om både dette og hint. Kraften i en kopp kaffe og møtes for å diskutere skal ikke undervurderes.

Så tror jeg nok at, i den grad noe er «ekstraordinært», må det være måten Porsgrunn kommune ledes på politisk. Hvilke andre steder i Telemark har så mye debatt rundt ordførerens person og metoder?

Noen dager senere var Aps gruppeleder i Skien, Rolf Erling Andersen, rask til å skrive leserbrev etter at jeg skrev en kommentar om offentlig og/eller privat velferd. «Varden skal jo liksom være en politisk uavhengig avis,» skrev den rutinerte politikeren. For øvrig i setningen etter at han trakk fram VG og Klassekampens journalistikk på temaet. Klassekampen er kanskje den avisen i landet som er minst politisk uavhengig, gitt at aksjonærene er (blant annet) partiet Rødt, Fagforbundet, Industri Energi og Fellesforbundet og avisens formålsparagraf er tydelig på at avisens grunnsyn er både «revolusjonært» og «sosialistisk». Men, og for all del, det er en god og interessant avis. Poenget er imidlertid at det også er vår jobb å legge til rette for debatt som kan innebære at noen gir oss merkelappen «liksom politisk uavhengig». Det skulle bare mangle at vi får en «i retur».

For noen år tilbake fikk vi kritikk fra ganske mange om at vi skrev for lite om det positive og for mye om det med negativt fortegn. En kritikk vi neppe var alene om å få, og det kan til og med hende at kritikken var riktig. Dette hadde et henimot finurlig sammenfall med at veldig mange begynte å snakke om viktigheten av å «framsnakke» og «heie på». Noe mange er flinke til. Og som utvilsomt er viktig. Også her kan det fort hende at vi, og da mener jeg både avis, region og fylke, ikke har vært gode nok.

Med ny teknologi har vi fått svært dyp innsikt i hva som engasjerer leserne våre. Det har vi tatt – og tar – konsekvensen av. Vi ser, for eksempel, at saker om økonomi og næringsliv er det som, jevnt over, skaper størst interesse. Derfor er dette vår klart viktigste stoffkategori. Jeg tør påstå at vi har blitt bedre på dette, og vi har svært konkrete planer om å bli langt bedre. Det som skaper aller størst interesse, er positive saker om det lokale næringslivet. Det kan man skjønne, for det er viktig å trekke fram sider og aspekter ved alt som rører seg i vår region. Derfor gjør vi det, og det er ingen hemmelighet at det tutet og blinket nokså kraftig her hos oss i går formiddag, da vi kunne avsløre at Google har kjøpt kjempetomten i Skien.

Dette er logisk. Folk vil svært gjerne lese om det som er bra. Det som er verdt å juble for. Enten det gjelder gigantiske tomtekjøp, at Odd vinner (igjen) eller etablering av arbeidsplasser. Fordi folk liker det som er bra. På samme måte som at folk, enten folkene er helt vanlige eller i framskutte posisjoner, vil framstå på en måte som er så bra som mulig. Fordi de er seg selv eller representerer noe annet og større. Som igjen fører til at «likes» og tommel opp blir et slags drivstoff. Det man lever av. Det man drives av. Instagram er en endeløs strøm flotte bilder. Facebook og Twitter stiller få spørsmål. Det er smil. Det er god stemning.

Det er her vi skaper problemer. Når vi lager saker om at alt kanskje ikke er så rosenrødt. Når vi publiserer meningsytringer som kritiserer makten. Når vi stiller spørsmål. Til ledere i politikk, næringsliv og organisasjonsliv. Når vi forstyrrer bildet som de enkelte forsøker å tegne av seg selv i offentligheten. Når vi roter til egenprofileringen og merkevarebyggingen.

Dette blir det få «likes» av. Det kan endog føre til reaksjoner og represalier, på den ene eller andre måten. Vi merker godt – og i stadig større grad, vil jeg hevde – at mange sier fra hvis de er uenige. Gjerne på en kraftfull måte. Av og til ved å avslutte abonnementet eller stanse annonseringen. Jeg har opplevd begge deler og på et utall forskjellige måter. For eksempel ved at en leser har skrevet et innlegg til debattspalten, og krever å få det på trykk prompte, uredigert og «slik og slik». Gjør vi ikke det, ryker abonnementet. Det kan være at en kilde som sitter på viktig informasjon ikke er veldig ivrig på å ta telefonen hvis vi har publisert et annet bilde enn det vedkommende gjerne skulle ha sett at vi publiserte. Det lukter svidd av enkelte e-poster. Telefonene kan være høylytte.

Mer nå enn før. Fordi hvordan man framstår er så ualminnelig viktig.

Men det er nå en gang slik at vi ikke kan redigere en avis på denne måten. Da gjør vi ikke jobben vår. Det er ikke slik journalistikk fungerer. Bevares, vi gjør mye feil. Helt sikkert. Selv om målet vårt er null feil, vil journalistikk aldri være helt presis. Fordi journalistikk vil for alltid være historiens kladdebok. Fordi man aldri kan vite alt. Fordi det ikke er mulig å framstille alle sider av en sak samtidig. Alle kan ikke være enige om alt.

Ingen kan vite hva som er den langsiktige konsekvensen av et fravær av kritiske spørsmål, uenighet, offentlig debatt og kritisk refleksjon, men jeg er helt sikker på at det et er skummelt. Jeg er helt overbevist om at vi, som samfunn, trenger arenaer for skikkelig og ordentlig debatt og kritikk. Det er faktisk også slik at dette etterspørres i stadig større grad – samtidig som vi opplever stadig flere og kraftigere reaksjoner. Den gode nyheten er at det er leserne våre som er tydelige på dette. Og det er du som leser, som sammen med alle andre, som utgjør samfunnet vi alle er en del av, vi er på jobb for.

Da tåler vi godt at det kan bli færre «likes».

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør