– Jeg tror ikke de vet det, men Oddrane har reddet livet mitt, sier Nora Berget Bårnes til Varden.
For noen uker siden sendte hun et leserinnlegg til Varden med en hyllest til supporterklubben Oddrane.
– Det er viktig for meg å formidle at fotball er så mye mer enn sporten. Det som kanskje ikke betyr noe for deg, kan være livsviktig for andre. For meg er fotball samhold, tilhørighet og glede, sier hun, og blir alvorlig i blikket:
– Jeg har funnet redningen i det miljøet.
Hun har diagnosen asperger og har helt siden barndommen slitt med tvangstanker og depresjon. I perioder har hun vært mye inn og ut av helsevesenet.
– Det har uten tvil påvirket meg sosialt. Jeg har aldri vært med i en gjeng eller følt at jeg har passet inn. Jeg har vært mye ensom, sier 25-åringen.
Etter en skikkelig tøff i vinter, kom depresjonen og mørket igjen snikende. Dagene skled inn i hverandre, tankene ble tunge og Nora følte seg ensom, tom og nedstemt.
– Da jeg var på mitt aller mørkeste var det samholdet i Oddrane som holdt meg oppe.
Jeg gledet meg til å møte gjengen jeg har blitt glad i, til seriestart og til alle turene til Skagerak Arena.
Men hva er det som gjør at en 25-åring fra Asker har funnet sitt andre hjem på Skagerak Arena og pendler til Skien flere ganger i uka for å se Odds herre- og kvinnelag trene og spille kamper?
– Det er nok mye tilfeldigheter. Men jeg er oppvokst i et veldig sportsinteressert hjem og jeg har familie fra Telemark. Så jeg liker å si at det var telemarkshjertet mitt som valgte Odd, sier Nora, og viser frem en fersk tatovering på armen. Odd-logoen.
Det var først i fjor at Nora turte å stå sammen med supporter-klubben Oddrane på hjemmebane. Siden har hun vært fast inventar der hver eneste hjemmekamp. Og hun har reist til både Tromsø, Stavanger og Bodø for å se bortekamper.
– Jeg reiser over hele landet og er livredd for å gå glipp av en kamp, ler hun.
– Hva er det med Oddrane som appellerer til deg?
– Det er en herlig gjeng som alle har ulik bakgrunn og som nok kanskje ikke hadde møtt hverandre om det ikke var for fotballen. Man er velkommen uansett hvem man er og det er et varmt sted å være, sier Nora.
– Jeg finner en trygghet her som jeg ikke finner noen andre steder.
Selv om hun er åpen om sine utfordringer er det de færreste i Oddrane som kjenner hennes historie.
Det var derfor hun tok pennen fatt og sendte leserinnlegget til Varden.
– Åpenhet er så viktig – og selv om det koster, så er det verdt det. Jeg vet vi er flere i Oddrane som har hatt det vanskelig og her kan vi møtes og snakke sammen om stort og smått. Det går ikke bare i fotball, vi blir godt kjent på et personlig plan også, sier hun.
Hun studerer teologi og religionsvitenskap i Oslo, men vurderer å flytte til Skien allerede til sommeren. Drømmeleiligheten ligger i Skagerak Arena.
– Tenk å få bo så nære et av favorittlagene sine da!
«Et av» er nøkkelordene her. For den engelske fotballklubben Tottenham ligger på en del førsteplass sammen med grenlandslaget.
– Mamma har lært meg at man aldri, aldri må være medgangssupporter. Vi må støtte laget i tykt og tynt, og akkurat nå står det ganske dårlig til for Tottenham. Heldigvis går det bedre med Odd!
Les hele Noras hyllest til Oddrane her:
«Fotball: 90 minutter med ballspill. Utenforstående ser ikke alltid helt greia.
Likevel er fotball så mangt. Felleskapet er ofte undervurdert.
La meg forklare dere min versjon av helheten.
Kanskje jeg er heldig fordi jeg vokste opp i ett hjem med mye fotball, selv om jeg ikke helt ble bitt av denne «fotballbasillen» i tidlig alder og ga meg tidlig som fotballspiller selv. Jeg hadde fotballfelleskapet i Asker, og en utrolig flott gjeng i Tottenhams venner, men det var ikke helt det samme som det jeg senere skulle bli en del av.
Jeg møtte Oddrane en gang Odd spilte borte mot Sandefjord. Det var et hyggelig felleskap. Vi sto jo alle på samme side for å heie på samme lag. På Skagerak satt jeg overalt annet enn med Oddrane-seksjonen.
Helt investert i kampene. Mentalt blokkerte jeg vekk alt i omverden når kampene pågikk.
Jeg har derimot aldri vært så heldig når det gjelder min psykiske helse. Tidligere i år nådde den bunnen. Jeg føler meg heldig som har et stort, fungerende helseteam der jeg bor som tok meg inn og hjalp meg 24/7. Alt var mørkt. Jeg kjempet for å komme meg gjennom én dag om gangen. Likevel var det en ting jeg hadde å se frem til. Fotballsesongen.
Jeg hadde, og har, en stor tro på Odd. Kvinnene har så og si knust all motstand og er på 1. plass i sin avdeling. I skrivende stund har gutta bare sluppet inn totalt 2 mål i sesongen. Som vi synger på Falkum: «Vi er Odds ballklubb. Og Falkum er vårt hjem. Ingen reiser hjem med tre poeng.»
I år bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg ikke har gjort på hjemmebane tidligere. Stå med Oddrane. Jeg hadde jo stått med de på bortebane tidligere og visste hva jeg gikk til. Hvilken fin gjeng de er.
Jeg følte meg som en del av et felleskap. Fra første sekund. Endelig hadde jeg noe å se frem. Mellom alle dårlige dager og mørke stunder. «Ikke gi opp nå, Nora. Snart er det kamp igjen».
Det var ikke bare fotballen jeg gledet meg til denne sesongen. Det var å komme til Oddrane. Nordre Falkum. Jeg kom hjem. Jeg kjente meg så trygg. Så velkommen. Uansett om det er borte- eller hjemmebane. Jeg vil alltid være der.
Jeg hører ofte folk som forklarer at de ikke forstår seg på fotball. De ser ikke verdien av hverken spillet eller hvorfor «må dere møtes for å se kamp sammen hele tiden?» - Hvis du er en av de håper jeg likevel du kan forstå at selv om det ikke gir mening for deg, så kan det likevel gi all mening for andre.
I anledning «mental health month» nå i mai vil jeg takke de som reddet meg. Så kjære Oddrane og Odds ballklubb. Dere vet det ikke selv, men dere har reddet livet mitt.»