Anja Hammerseng-Edin, fra Porsgrunn, har spilt på det norske håndballandslaget og blant annet i Larvik. I denne kommentaren skriver hun om hva som egentlig ligger i begrepet «talent». Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix Foto: Jon Olav Nesvold

«Jeg ble omtalt som et barnetalent, men det var ikke derfor jeg ble god i håndball»

Skuffelsen var stor da jeg kom tilbake fra sommertrening. Kanskje var jeg ikke et talent lenger?

I mange år ble jeg beskrevet som et barnetalent. Og jeg må innrømme at jeg likte det. Jeg elsket håndball og bekreftelsene jeg fikk med idretten.

Utfordringen kom i tenårene da de andre begynte å ta meg igjen. De var raskere utviklet i kroppen. De ble sterkere og løp fortere. Noe handlet nok om biologi, men det aller meste handlet om at de gadd å gjennomføre sommerprogrammet. Det gadd ikke jeg. Jeg syntes det var dritkjedelig å trene styrke. Jeg ville bare leke med ball, kose meg og ha det gøy.

Derfor var skuffelsen stor da jeg, talentet, kom tilbake etter en sommertrening og innså at selv jeg måtte jobbe for det. Jeg prøvde å finne unnskyldninger for å slippe og kjempe. Forsøkte å «trøste» meg selv med: «Ja, ja, da var jeg kanskje bare en som var god som ung da.» Siden det var det de sa. Jeg var et barnetalent. Og i min forståelse var det noe jeg «var». For jeg var jo ikke et barn lenger. Kanskje var jeg ikke et talent lenger heller?

Uansett hva du vil bli god til i livet så kan du bli det, men du må jobbe for det

Er du med i et idrettslag? Bli med i Varden Idrettsarena

Heldigvis hadde jeg en mamma som raskt fikk meg på rett spor igjen. Hun hjalp meg med å forstå at alle må jobbe for det. Uansett hva du vil bli god til i livet så kan du bli det, men du må jobbe for det. Jeg visste ikke 100 prosent om jeg kjøpte de ordene der. Jeg trengte bevisene. Stemmer det her faktisk? Kan jeg bli god fysisk? Jeg hadde jo alltid fått høre at jeg var så liten og tynn.

Da jeg startet i Gjerpen Håndball møtte jeg Leif Gautestad for første gang. Og her fikk jeg beviset. For her gjaldt det å gjennomføre. Ingen køddet med «Leffie G». Så jeg gjennomførte. Hver eneste økt. Lærte ved å se på statistikken. På de fysiske testene. Jeg ble litt raskere, litt sterkere for hver eneste måned. Det skapte mestring. I starten var jeg livredd for å bli avslørt som en som ikke var så god. Heldigvis lærte Leif oss at det er viktig å være ærlig, og heller jobbe med det utgangspunktet vi har enn å fake en skade for og unngå å bli testet. Han var glad i oss uansett hvordan vi presterte på tester, så lenge vi gjorde jobben mellom testene så godt vi kunne.

Samtidig ble jeg kjent med Heidi Løke som aldri i hele sitt liv hadde blitt kalt et talent, men er det en ting jeg kjapt lærte av Heidi, så var det hennes go-to setning: GI ALDRI OPP.

For Heidi gav aldri opp. Hun trente seg god. Det hun manglet lærte hun seg. Hun visste det ikke selv, men hun var et gigatalent: Et treningstalent. Heidi og jeg spilte vår første landskamp sammen. Da var vi 26 år. Heidi har i ettertid blitt kåret til verdens beste håndballspiller. 80% av håndballspillere gir opp eller slutter i alderen 16-18.

Jeg innser når jeg tenker tilbake at jeg ble omtalt som et barnetalent, men det var ikke derfor jeg ble god i håndball. Jeg elsket det jeg drev med. Og jeg stod i prosessen det var å videreutvikle meg. Det samme gjorde Heidi. Det hører også med til historien at jeg er født tidlig i februar og Heidi i desember. Denne alderseffekten blir mye omtalt i talentdebatten, og er noe vi kan ha med oss som en liten baktanke.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Uansett hva du er født med eller uten kan du alltid utvikle deg

I årene som har gått har jeg møtte enormt mange håndballspillere som lever under egne og andres profetier på godt og vondt. Her er noen av eksemplene jeg har møtt:

«Kristan» fikk tidlig beskjed om at han var et teknisk talent og god i angrep, men ikke i forsvar. Dette ble hengende ved Kristian som en sannhet, både for han og trenere. Han innså aldri at han kan utvikle ferdigheter. Dette ble også hans overbevisning på skolen.

«Marte» var et fysisk talent som ble tatt ut til juniorlandslagssamling og ble umiddelbart slettet fra snapchat gruppen til vennene sine på grunn av sjalusi. Det endte med at Marte takket nei i frykt for å miste venner. Marte utviklet frykt for å lykkes også på andre arenaer. Hva om hun ble trent i å utvikle sitt sosiale talent?

«Solveig» fikk tidlig beskjed av treneren at fordi hun var et fysisk talent var hun sterkere enn de andre. Og hun måtte derfor passe på i dueller så hun ikke skadet noen. Dette gjorde at hun krympet kroppen fysisk også utenfor banen. Gjorde seg liten, og ble usikker rundt folk.

Så kjære utøvere: Uansett hva du er født med eller uten kan du alltid utvikle deg. Dette gjelder på og utenfor banen. Hjernen din er designet slik. Les om nevroplastisitet dersom du er som meg som trenger bevisene. Aldri la noen andre fortelle deg hva du kan eller ikke kan, for de aner ikke hva som bor i deg. De aner ikke hvor mye du har tenkt å jobbe for det. Hvordan du lærer av feil, og hvordan du velger å deale med nederlag.

Dette gjelder uansett om du er en «Heidi» eller en «Anja». Du kan velge å slette de overbevisningene du har hatt tidligere. Du kan teste deg selv og se din egen utvikling. Når du trener med god teknikk og mange repetisjoner over tid opplever du mestring, uansett hva utgangspunktet ditt er. Og det er lov å være stolt av denne fremgangen. Nyt det og. Drit i den janteloven, og vit at du kan utvikle deg. Du kan fortsatt være en som løfter andre opp, og tar dem på fersken når de har utviklet seg. Det er stor forskjell på å være ydmyk og å være selvutslettende. Stol på prosessen! Stol på at du har det som skal til!

Kort oppsummert drømmer jeg om en verden der vi i større grad bruker setningen:

Velkommen til idretten, arenaen for utviklingstalenter og her er alle velkommen.