Foto: Illustrasjonsfoto: Fredrik Pedersen

«Jeg elsker at sønnen min er så god i idrett»

Jeg sviktet sønnen min fordi jeg var mest opptatt av hvordan de andre foreldrene så på meg. Men selv de beste på banen trenger anerkjennelse, skriver Anja Hammerseng-Edin i denne kommentaren.

«Jeg elsker at sønnen min er så god i idrett.»

La setningen over synke inn. Hva kjenner du når du leser den? Utsagnet er hentet fra en mammakveld. Det ble snakket om været, litt om korona og min venninne begynte å kjede seg. Da slang hun ut denne setningen.

Forsamlingen som ellers har snakketøyet i orden ble stille. Helt stille. Før en av damene «lettet på trykket» i rommet, bøyde seg frem etter glasset og lo. Med høy pitch. Flere lo med. Situasjonen reddet. Takk og lov, tenkte nok de fleste. Det var sikkert ment som en spøk? For noe så upolitisk korrekt sier vel ingen?

Anja Hammerseng-Edin

Fast kommentator i Varden

Fra Porsgrunn, bosatt i Larvik

Gift med Gro Hammerseng-Edin, to barn

Sluttet som profesjonell håndballspiller i 2017

Har spilt 59 landskamper for det norske håndballandslaget, hvor hun scoret 143 mål

Min venninne var først og fremst opptatt av å sette litt fyr på samtalen. Hun ville videre fra korona og været. Men deler av henne ønsket å lufte tankene sine omkring temaet. Hvorfor er det tabu å snakke slik om barnet sitt?

Hva om vi våger å dvele litt med dette? Er det egentlig akseptert å være åpenlyst stolt av sine egne barns prestasjoner? Vi er lært opp til å være glad på andres vegne. Gjelder det også egne barn?

Tankene mine blir dratt tilbake til en kamp hvor sønnen min spilte. Kona mi, Gro, og jeg sto på sidelinja og heiet.

«Kom igjen, Jonathan» «Herlig, Jesper.»

De vant kampen. Vi visste det. Ungene visste det. Det stod bare ikke noe sted. For vi skal jo ikke kåre vinnere. Noe jeg for øvrig er usikker på om skaper robuste barn. Gleden var stor etter kampen. Hos alle bortsett fra vår sønn. Jeg kunne ikke forstå hvorfor tårene hans trillet, så jeg satte meg ned ved siden av han. «Hva skjer, gutten min?» Svaret satte følelsene i sving hos meg og. «Du heier jo ikke på meg. Alle andre roper du navnet til. Men ikke mitt. Og jeg har aldri løpt så mye før, kjempet både i forsvar og angrep, men du syntes jo ikke at jeg gjør det noe bra.»

Den fortjente jeg. For hans observasjon var rett. Jeg hadde gitt kred til de andre på laget, men ikke til min egen sønn. Spørsmålet er hvorfor? Hvorfor gjorde jeg det? Og når jeg ser meg selv i speilet, og er dønn ærlig innser jeg at det handler om tematikken fra mammakvelden. Frykt for å være for mye. For stolt. Fordi jeg så at Mio var god i denne kampen. Og jeg ville ikke forsterke det, i frykt for å såre de andre på laget, og i frykt for å bli sett på som hun mammaen som elsket at sønnen var god.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men hvorfor i alle dager skal jeg ikke få dele hans glede? Hvorfor setter jeg dette båndet på meg selv? Jeg hadde vært opptatt av å vise folk rundt at jeg var en sånn mamma som heiet på alle. En sånn som så alle de små fine tingene som de andre gjorde, og i hvert fall ikke var en sånn tidligere toppidrettsutøver som gjorde alt for at ungen min skulle fremheves. Jeg hadde glemt hva min sønn trengte. Han trengte meg. Han trengte å bli sett. Av meg. At jeg løftet han opp og anerkjente det han hadde jobbet så hardt for. Han elsker at jeg legger merke til det når han får til noe som han har øvd på lenge. Jeg sviktet han. Fordi jeg var mest opptatt av hvordan dere - de andre foreldrene så meg. Og selvsagt også at Mio skal få se at vi er en familie som løfter andre også. For jeg ville at de andre barna skulle føle seg sett. Og jeg regnet med at Mio visste at jeg synes han var god og at jeg er stolt av at han jobber for å utvikle seg.

Senere på kvelden utfordret Gro meg på temaet.

«Husker du da vi skulle spille finale i Champions League? Da jeg var merittert landslagskaptein, og i manges øyne hadde full kontroll på innsiden?»

Jeg nikket.

Hun fortsatte.

«Husker du hvem som måtte dra meg opp mentalt, fordi jeg var så usikker før den kampen? Fordi jeg sjelden opplevde at jeg fikk anerkjennelse av treneren? Og da jeg ba om det svarte han at jeg ikke så ut som en som var usikker, så da gikk det sikkert bra?»

Jeg nikket nok en gang. Jeg husker det. Jeg forsøkte å dra henne opp. Verdens beste håndballspiller trengte den bekreftelsen. Det gjør Mio også. Det å være stolt av seg selv, eller av ungen min er ikke det samme som å tråkke på andre. Dette er en ferdighet jeg er mye mer interessert i å lære han enn å lære han å dempe seg selv. Eller at han skal se at jeg demper hans prestasjoner. For hva er det jeg egentlig sier – uten å si det?

Demp deg. Ikke vær for god. For stolt. Det kan føre til avvisning.

Jeg vil heie. Og jeg vil heie på andre foreldre som våger å heie. Selvsagt også på fler enn eget barn også, men kanskje vet vi som står nærmest at barnet trenger noen bekreftelser i dag? Kanskje har det vært en dårlig dag på skolen? At andre ting i livet er krevende, og at dette er enormt fin mestringsarena?

Jeg er redd for at om jeg fortsetter å oppdra han på denne måten, og ikke klarer å gi slipp på egen frykt for hva andre vil si, så vil jeg føre dette over på han. Og at kanskje nettopp dette styrer min sønn ut av kontakten med egne behov. At han ikke er like viktig som alle andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vår sønn opplever mestring i fotballen. Det finnes mange andre arenaer hvor mestringen er langt unna. Jeg ser på det som min jobb å heller hjelpe han med å bli inspirert når andre er bedre enn han selv. Hente ut nysgjerrigheten rundt hva som ligger bak ferdighetene til de som er bedre enn han, fremfor å skåne han for den ukomfortable følelsen av at han ikke er like god som de andre.

Alle er ikke like gode. Det er sannheten. Det vet vi og ungene. Dette er ikke statisk. Alle kan utvikle seg i ulike retninger. Og, JA, vi er like mye verdt som mennesker og det skal være rom for alle barn i idretten.

Vi vet ikke hvem som blir gode som voksne. Vi kan si masse om det å gi tilbakemelding basert på sammenligning med andre. Vi kan også dvele rundt foreldre som lever ut drømmer gjennom barna, som presser dem for at de selv skal få skinne sosialt og om barn som er gode, og som glemmer at de kan ivareta andre samtidig. Alt dette har også sin plass, men hører til en annen tekst. Jeg har iallfall bestemt meg for å være stolt. Jeg skal se sønnen min når han mester. For alle har rett til å være stolte av seg selv. Og den mest troverdige måten å formidle stolthet på er å gå i front selv også.

Og det er ingen grunn til å late som at du er dårligere fordi andre skal føle seg bedre.