Anja Hammerseng-Edin er fast kommentator i Varden. Foto: Fredrik Pedersen

Unge ned i 13-årsalderen tar smertestillende for å klare å gjennomføre trening. Jeg har ikke vært noe bedre selv

Etter samtaler med hundrevis av unge spillere, toppidrettsutøvere og landslagsspillere, er konklusjonen krystallklar, skriver Anja Hammerseng-Edin i denne kommentaren.

En 13 år gammel gutt står foran meg. Jeg har akkurat spurt hvorfor han spiller håndball. Svaret var smertelig bekreftende.

«Jeg henter all min selvtillit og respekt gjennom håndballen».

Enormt mange utøvere speiler sin verdi i hvordan de presterer på banen. Og de henter anerkjennelse og bekreftelser fra andre mennesker fordi de er gode i noe. Dette føles bra for utøvere, og er smertefullt den dagen det blir tatt bort eller en skade oppstår.

Derfor tyr enormt mange spillere til smertestillende. For å holde ut. For å kunne trene nok. For det er alltid noe som oppleves viktig. Neste kamp. Neste samling. Og det er virkeligheten. Det er viktig. For dem. Og det nytter ikke hva vi rundt sier om hvor smart det er å ta vare på kroppen sin, eller hvor skadelig smertestillende kan være.

Anja Hammerseng-Edin

Fast kommentator i Varden

Fra Porsgrunn, bosatt i Larvik

Gift, to barn

Sluttet som profesjonell håndballspiller i 2017

Har spilt 59 landskamper for det norske håndballandslaget, hvor hun scoret 143 mål

I forbindelse med et bokprosjekt i 2017, gjennomførte jeg samtaler med hundrevis av unge spillere, toppidrettsutøvere og landslagsspillere. Konklusjonen er krystallklar: Unge spillere helt ned i 13-årsalder tar smertestillende, som Voltaren, for å klare å gjennomføre trening og kamp. Landslagsspillere gjør det samme. Jeg har ikke vært noe bedre selv.

Mange leger uttaler seg og forteller hvor skadelig dette er over tid. Det får meg til å undre:

Hvem sitt ansvar er min kropp? Hvis jeg brenner så enormt mye for noe at jeg er villig til å betale den prisen det er å dytte smertestillende ned i kroppen min, risikere hjertesykdommer og kjøre kroppen min helt ned i grøfta, for å oppleve fete øyeblikk på banen. Er det da mitt valg, eller skal noen bryte inn?

Enkelte leger, trenere og foreldre vil si at utøverne ikke vet sitt eget beste. Andre vil si at uansett hvor mye en spiller ber om å få spille i en skadet tilstand, så skal ikke vedkommende spille. Flere vil si de er enige i det – så lenge det ikke er en kamp mot topplaget som viser seg å bli ubehagelig jevn.

Vi ser også dem som mener at lidenskapen er viktigere enn noe annet, og de som mener at idrett er underholdning og spillerne er produkter som skal underholde. At de skal slutte å kjenne etter og betale prisen. ( Det siste vet jeg etter å ha lest en kommentar på min kones LinkedIn profil, da hun la ut en tekst med samme tema.)

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Uansett hvilket standpunkt vi tar, så er det en god ide å snakke mer åpent om bruk av smertestillende i idretten. Som idrettsutøvere føler vi at vi har dårlig tid. Vi har ikke tid til å vente på neste uttak fordi vi er skadet inn mot dette. Da vil vi heller late som. Heller ofre oss. For hva hvis vi blir glemt?

Med meg har det gått bra. Jeg har i dag en frisk kropp, og kan krabbe rundt med ungene mine på gulvet. For andre er realiteten en helt annen.

Tidligere landslagsspiller Hanne Halén har vært åpen om at hun ikke lenger kan gå lange turer eller ha en vanlig jobb. Hun kjørte kroppen for hardt.

Hvem har ansvaret? Forbundet? Hver enkelt klubb? Trener? Spilleren selv? Eller kanskje en kombinasjon? Og hvorfor er vi villige til å betale denne prisen?

Er det på grunn av den store kjærligheten: Idretten. Eller er det for å motta anerkjennelse og bekreftelse fra andre? For meg er kanskje dette spørsmålet like viktig. For en ting er at du velger å bruke smertestillende. En annen ting er: Hvorfor er det så viktig for deg? Hvis det handler om det samme som den nevnte 13 åringen - hva skjer da etter karrieren?

Vi må hjelpe unge utøvere til å se sin verdi - og at den ikke er avhengig av resultater. For dette gjelder ikke bare idrett. Vi ser den samme problematikken - med andre preparater for å holde ut presset på skolen.

De fleste er enige om at smertestillende over lang tid er skadelig. Spørsmålet er om vi er villige til å gjøre noe med det. For dette er vel strengt tatt ikke så langt unna det som skjer i næringslivet? Alle er enige om at stress over lang tid er skadelig det og, men er vi villige til å endre på hverdagen, på vår egen grensesetting og mikrovaner nok til å gjøre noe med det?

Eller skal det være et av de temaene vi bare vet om, men overser fordi resultatene, økonomien og personlig status er mye viktigere?