– Livet er sårbart, la oss få mange barn, tenkte Ida og Martin Ytreland på Gvarv.
Hun hadde hatt tre ukompliserte svangerskap, og ble ekstra godt fulgt opp fordi hun har diabetes.
– Jeg er ikke en bekymret person, og jeg var i god form. Termin var 20. september, og det var en deilig sommer, forteller Ida.
En lørdag kveld i august lurte hun på om det var lite liv i magen. Men så trodde hun at hun kjente noe, og ventet til søndag. Utover dagen vokste uroen, og om kvelden ringte hun til sykehuset.
– Jeg var egentlig klar for å føde og håpte bare at de ville sette meg i gang der nede.
Men da to jordmødre ikke fant hjertelyd hos barnet, forstod Ida at noe var fryktelig galt.
– Det rommet der, den følelsen. Jeg var nesten ikke fysisk til stede. Og tenk den legen som fikk den fæle oppgaven å si ifra til meg at barnet var dødt.
Ida blir blank i øynene.
– Hvordan skulle kroppen kunne forstå?
Hun ble alene på rommet en stund og mistet begrep om tid og rom. Hjemme måtte Martin mobilisere venner til å passe unger slik at han kunne komme seg nedover.
– Jeg husker lydene, fargene, og etter hvert kom også den vonde følelsen som handlet om svik og skam over at jeg ikke klarte å gi ungene en lillebror.
Ida og Martin ble værende på sykehuset i flere dager fordi Ida skulle føde barnet naturlig.
– Jeg protesterte og diskuterte, men ble overbevist, og ser i ettertid at det var rett. Opplevelsen da jeg fikk Jone på brystet etter å ha født han ville jeg ikke vært foruten. Men det er jo et hekkan å bli satt i gang, og kroppen spilte virkelig ikke på lag. Hvordan skulle kroppen min kunne forstå at den skulle føde når det ikke var noe liv som ville ut?
Ida og Martins tre barn fikk komme på besøk. En av dem sa «Og jeg som hadde gledet meg så til å få en lillebror.»
– Det var forløsende sagt og veldig sårt samtidig, sier Ida, og smiler og gråter.
– Vi opplevde håp, fred og masse kjærlighet
– Jeg ble satt på modning, ulike medisiner og fikk sovetabletter. Sovetabletter tok jeg ikke, av den enkle grunn at det var for sterke midler til at de ville brukt det dersom det var en levende baby i magen. Et sted i underbevisstheten jobbet jeg med at det kunne skje et mirakel.
Klokken 18.45, 13. august kom lille Jone til verden.
– Helt stille, rolig, fredelig og livløs ble han lagt på brystet mitt. Jeg opplevde en absurd mestringsfølelse. «Jeg klarte det!» Akkurat da kjente jeg på takknemlighet og mestring mer enn fortvilelse og håpløshet.
Tårene trillet jevnt i flere dager.
– Vi opplevde håp, fred og masse kjærlighet. Da Jone ble født var det veldig kort vei opp til himmelen. Han var varm, og samtidig ikke hos oss. Men han var del av gjengen vår, han hadde passet så godt inn.
Ida kan ikke få fullrost personalet på nyfødt nok.
– Dette må jo være den verste siden av jobben deres. De var utrolig gode mot oss.
Hun har skrevet dagbok fra sykehuset. Dagboken ligger i Jones boks på kjøkkenet hjemme på Hørte. Der ligger det også et fotoalbum og noen klær.
– Det er for å huske på han. I begynnelsen var jeg redd for at han skulle bli glemt.
Lengsel og savn
– Vi trodde at vi var klare for å si farvel, men hvem kan vel være klar for å se barnet sitt for siste gang? Det var så vondt når døra gikk igjen på sykehuset. Allerede da meldte den fysiske sorgen seg. En lengsel og et savn som skulle sitte plantet i kroppen de neste ukene, forteller Ida, og blar i fotoalbumet.
Jone ble sendt til obduksjon i Oslo, og de fikk vite at morkakesvikt var dødsårsak. Hjemme planla Ida og Martin begravelse.
– Det skal man altså ikke oppleve. At man får ro og styrke til det er ganske utrolig.
Det ble en vond og fin dag med familie og venner, og så var det hverdag igjen. Ida og Martin sørget, og Ida takket ja til å snakke med ei som selv hadde opplevd å miste et barn.
– Hun sa «nå bør du komme til meg» og ble en viktig likepersonstøtte. Jeg kunne si ting til henne som jeg ikke hadde turt å si høyt. Jeg lengtet for eksempel så til himmelen, og det var jo helt feil å si når jeg hadde familie hjemme.
I tillegg til oppfølging fra jordmor Gerd og en sorguke på Modum bad, ble Ida medlem av LUB, Landsforeningen uventet barnedød.
– Det har utfordret meg. Det koster å sette seg inn i andres sorg. Samtidig er det veldig fint, for da får jeg også snakket om Jone.
– Jeg gikk i nødmodus
Så ble hun gravid på nytt.
– Vi vil alltid ha et barn for lite, men vi ønsket oss fire barn, og jeg ble gravid igjen, til stor glede og bekymring, sier Ida.
– Tidligere har jeg hatt lite forståelse for angst, men nå kjente jeg det selv på kroppen. Jeg slet også med tanker om at det var dårlig gjort mot Jone å erstatte han og ønsket å skjule magen for folk. 11. mars 2020 sa jeg til Martin; nå skulle jeg ønske vi kunne ha flyttet til en øde øy. 12. mars stengte landet ned, og jeg kunne gjemme magen.
Det var imidlertid ikke bare greit å være isolert.
– Det var hardt å dra på ultralyd alene, jeg var redd. Og så, plutselig på en kontroll, fant de avvik i hodet. Jeg gikk i nødmodus, og vi måtte til Rikshospitalet. Martin måtte vente på utsiden.
Avviket viste seg å være falsk alarm, og de pustet lettet ut.
– Vi la oss bare rett ned på asfalten og bestemte at nå skal alt bli bra.
Men noen uker senere ble det dramatisk igjen.
– Der er ho!
Familien fikk omgangssyke da Ida var gravid i uke 36.
– Jeg hadde kastet opp hele dagen, og om natten fikk jeg store blødninger. Vi tenkte; det kan vel ikke gå galt enda en gang. Ambulansen kjørte til Skien i 120, og jeg var kjemperedd.
På akutten fikk hun beskjeden: det er hjerteslag, men babyen må ut nå.
– Ja, få den ut!, er det siste jeg husker jeg sa, før de la meg i narkose og trillet meg inn til hastekeisersnitt.
Morkaka hadde løsnet, og det hadde ikke gått bra om Ida ikke hadde kommet kjapt til sykehuset.
– Første gang Johanna lå på brystet mitt; korte, små pust – det er noe av det beste jeg har kjent. Alle endorfinene da, det var helt vilt. Samtidig strevde jeg med om jeg hadde lov til å være så glad. Jeg er så takknemlig for at vi fikk være ei stund på sykehuset, og at jeg fikk bearbeidd en del av disse tankene før jeg kom hjem.
Ida og Johanna ble i Skien i to uker. Johanna var prematur og fikk pustehjelp. Søsknene ville så gjerne se henne, men det var koronatid og de fikk ikke komme inn på sykehuset.
– En jordmor tok Johanna med ned til et vindu i første etasje slik at ungene fikk se at hun faktisk levde. Stemningen stod i taket. «Der er ho!» sa de og pekte gjennom vinduet. Det var en kjempefin opplevelse, smiler Ida.
Ida og Martin har i dag fire flotte barn: Ingelin (13), Iver (11), Jakob (8) og Johanna (3). Jone skulle vært nummer fire i rekken.
– Det lugger fremdeles litt når noen spør; hvor mange barn har du? Men jeg har fått roen for å svare: «jeg har fire fine hjemme.»
Trenger du noen å snakke med?
– Hvis man ikke har mistet et barn er det ikke lett å forstå hvordan det er. Gjennom en likepersonstøtte hos oss kan familier få tilbud om å snakke med en som har opplevd noe lignende.
Det sier Trond Mathiesen, generalsekretær i LUB.
– Det er uansett årsak forferdelig å oppleve en dødfødsel. Det å la familie og eventuelt venner slippe til på sykehuset, slik at flere enn mor får en relasjon til barnet, kan gjøre det lettere å få anerkjennelse for det man har opplevd og for sorgen.
Mathiesen forteller at det var 139 dødfødsler i Norge i 2022. I 2021 var det 177.
– Antall dødfødsler har gått ned de siste årene, men man må se tallene i forhold til antall levendefødte. I 2022 var det 52.000 levendefødte, og med 139 dødfødte blir det da 2,7 dødfødte per 1000 levendefødte.
Han påpeker at tallet aldri har vært så lavt som i 2022. Det kan være tilfeldig eller en varig trend.
– Hva kan være årsaker til færre dødfødsler?
– Svangerskaps- og fødselsomsorgen er bra i Norge. Og så er norske kvinner generelt bevisste på å ta sunne valg i svangerskapet. Det gjelder kost, trening og det å gå regelmessig til svangerskapskontroller.
Han forteller at veksthemmede barn utgjør en stor andel av de som blir født døde. Ofte er det da morkakesvikt, der fosteret ikke har fått nok næring.
– Kan man gjøre noe for å forhindre morkakesvikt?
– Det er ikke alt man kan styre. I noen tilfeller ser alt bra ut den ene dagen, og dagen etter er det stille i magen. Noen ganger skjer det uforståelige ting.
Han peker likevel på røyking og snusing, høy alder, overvekt og fedme hos mor som risikofaktorer. Han forteller at LUB har en kampanje som heter kjennliv.no.
Søndag 15. oktober er den internasjonale minnedagen, Wave of light, for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse. Da tenner også familien Ytreland lys på kjøkkenbordet. I gjenskinnet av lyset vil alle som besøker familien kunne se og føle på det som står utenpå Jones bok: Alltid elsket, aldri glemt.