– Jeg gråt når jeg leste om ham i avisen. Jeg følte at hans suksess nærmest kom på min bekostning. Den suksessen hadde vi drømt om og jobbet for å skape sammen, sier Ellen Alstad.
Varden møter henne på kaféen Blackbird på Tømmerkaia i Skien. Ellen er født i Skien, og har bodd her i flere perioder gjennom livet.
Sammen med den nyfødte datteren Elizabeth flyttet Ellen og Terje til et lite rødt trehus i Snipetorp på begynnelsen av 90-tallet.
En periode kunstneren selv har beskrevet som den lykkeligste tiden i hans liv.
– Jeg ble veldig overrasket da jeg leste det. For det var virkelig ikke en lykkelig tid, snarere tvert imot. Det var et helvete.
Fredag utgir hun boken «Pushwagner og jeg: En kjærlighetshistorie».
Boken er en nær, sår og personlig historie om de femten årene Ellen var sammen med en av Norges mest kjente kunstnere.
Mystisk
De to møtte hverandre på fest. Ellen var 31 og Terje var ti år eldre. Hun var skilt, og han var fortsatt gift med en kvinne i England.
– Jeg synes han var en veldig rar mann. Han sa så mange underlige og fascinerende ting, og var virkelig mystisk, annerledes og spesiell. Da jeg fikk høre at han var kunstner og hadde stilt ut bildene sine på Høvikodden, ble jeg virkelig interessert.
Da Ellen var på date med en annen mann på et populært utested i Oslo noen uker senere, møttes de to ved en tilfeldighet igjen. Ved stengetid så hun Terje passere i øyekroken, og rev seg løs fra mannen hun var der med.
– Der og da visste jeg at Terje var mannen i mitt liv. Jeg tok ham i armen og vi gikk derfra sammen. Siden var det oss to.
Terje og Ellen levde kunstnerlivet til det fulle. De reiste til New York uten penger, og fikk ved en tilfeldighet bo og jobbe i et studio midt på Manhattan. Der malte de, festet og reiste på utstillinger.
Tilbake i Norge var de bankerotte, men overlevde økonomisk takket være en rik sponsor. En mann som så Terjes talent og ville hjelpe.
Dype rusproblemer
Ellen har mistet oversikten over hvor mange ganger de flyttet rundt de første årene de var sammen.
– Vi var sammen døgnet rundt og var som erteris. Men jeg skjønte ikke alvoret i hvor dypt han satt i rusen. Han hadde ruset seg i mange, mange år.
– Terje var verdens snilleste person når han var edru, men i rusen var han ustabil, aggressiv og oppfarende.
I boken forteller hun om episoder med aggressiv atferd og vold. En gang skal han ifølge Ellen ha rasert hele leiligheten og kastet gryter ut av lukkede vinduer. Ved en annen anledning skal ha hugd sengen opp i småbiter med en øks.
– Jeg var så ulykkelig. Han elsket meg og jeg elsket ham, men rusen ødela alt. Det var et mareritt og jeg visste aldri når neste raserianfall kom.
Likevel er Ellen klar på at hun også har mange gode minner av tiden sammen med Terje «Pushwagner».
– Vi hadde det også helt fantastisk sammen. Han drev meg videre som kunstner, og jeg hadde aldri trodd at jeg kunne skape sånne bilder. Terje var en genial kunstner.
Etter 13 år som mann og kone var det slutt. Paret gikk fra hverandre i 1997 – og tiden etter var de tøffeste årene i Pushwagners liv. Han bodde på gata i Oslo, ruset seg og var langt, langt nede.
Ellen og datteren reiste til Oslo og møtte ham flere ganger i denne perioden.
– Det var hjerteskjærende å se ham sånn, men han hadde påført meg så voldsomme lidelser at jeg kunne ikke hjelpe ham lenger. Jeg var tom for krefter. Men vi gråt ofte på bussen hjem til Skien.
Suksess
Som 68-åring oppnådde Pushwagner en suksess andre kunstnere bare kan drømme om. Han hadde utstillinger over hele verden, åpnet et eget galleri på Tjulvhomen i Oslo, solgte bilder for mange titalls millioner og ble et navn alle kjente til.
– Terje fortjener respekt og beundring. Kunsten var livet hans. Å få laget de bildene han hadde inni seg ga ham mål og mening i livet. Derfor hadde han ikke plass til familie – kunsten var altoppslukende.
Det er viktig for Ellen å formidle at hun ikke lenger er bitter.
– Det har gått så mange år og jeg har ingen vonde følelser for ham lengre.
Da kunstneren døde i 2018, var Ellen en av de siste personene han så. Da hun vinket til ham fra dørterskelen til rommet på Diakonhjemmet for siste gang, smilte han til henne.
– Han sa alltid at han ville elske meg til sin siste dag.
Boken, som ble utgitt 15. mars, har vært en lang prosess. Ellen har tatt utgangspunkt i notater og brev hun har skrevet underveis, og har brukt ni år på å ferdigstille boken.
– Det har vært viktig for meg å være åpen og ærlig, men samtidig vise at Terje i bunn var et veldig godt og kjærlig menneske. Volden var et resultat av mange år med rus.
Hun eier fortsatt flere av Pushwagners bilder, men de får ikke henge på veggene hjemme i leiligheten i Asker.
– Nei, det orker jeg ikke. Det blir for sårt.
Varden har fremlagt saken for Terje og Ellens datter, Elizabeth Brofors. Hun kjenner godt til historien og har lest hele manuset til boken.
– Det var mye anger der. Det uttrykte pappa overfor meg ved flere anledninger. Utover det har jeg ingen kommentar.