Da Hege la seg fredag 9. desember visste hun ikke hvor ektemannen Øystein Bakke var. Hun hadde vært sammen med noen venninner og kom hjem til tomt hus litt før midnatt.
– Øystein var ikke hjemme og svarte ikke på telefonen da jeg ringte. Jeg ble vel først og fremst litt ergerlig, men tenkte at han hadde tatt en tur til Varland for å sjekke isen. Det var ikke uvanlig. Jeg kjente likevel på en slags rar uro da jeg la meg og han ennå ikke hadde kommet, sier hun.
En bygd i sorg
Da Hege ble vekket grytidlig neste morgen fikk hun den verste beskjeden man kan få. Øystein hadde gått gjennom isen på Møsvatn i Vinje med snøscooter og var funnet død.
Bygdas godt likte tannlege ble 65 år. Tilbake satt Hege og deres åtte barn i dyp sorg, sjokk og savn.
Hjemme i stua på Rauland satt Hege i morgenkåpen etter å ha fått beskjed om at ektemannen gjennom nesten 40 år var død.
– Nå vet jeg hva setningen «pårørende er varslet» betyr for dem det rammer. Du faller ned i et sort hull, forteller hun.
Ulykken rammet også Magnar Skinnarland (50), som var postmann og drev med snøscooterutleie. De to kameratene var erfarne fjellfolk og snøscooterførere.
Dødsulykken gjorde sterkt inntrykk langt utover de nærmeste, og nyheten spredte seg raskt.
Hele lokalsamfunnet ble sterkt berørt av at de to mennene mistet livet i ulykken.
Hege ble spurt om hun hadde noen å ringe til lørdag morgen. Hennes umiddelbare reaksjon var å takke nei til hjelp. Hun ville holde virkeligheten på avstand så lenge som mulig.
– Jeg sa først nei til hjelp fra kriseteamet. Det hørtes så voldsomt ut. Jeg tenkte at det ble mindre virkelig hvis jeg sa nei. Jeg så for meg hvite frakker som invaderte huset mitt, sier hun.
Det tok ikke lang tid før hun ombestemte seg, takket ja til kommunens krisehjelp og ringte en venninne som bor i nærheten.
– Det kom medmennesker i stedet for de hvite frakkene. De var rolige, småryddet litt, traktet kaffe og bare var tilstede for meg, sier hun.
Hege varslet alle de åtte barna som snart var på vei hjem til Rauland fra Oslo og Drammen med sine kjærester, samboere, ektefeller og barn.
De neste timene, dagene og ukene er vanskelige å gjenfortelle. Sjokket, sorgen og savnet over å ha mistet ektemannen, pappaen, svigerfaren og bestefaren var enormt.
Åtte barn
Historien om ekteparet Hege og Øystein startet på tannlegehøgskolen i Oslo. Han var student, og hun jobbet som tannlegeassistent. De giftet seg i 1984, og tre år senere ble de foreldre for første gang.
Paret fikk åtte barn fra 1987 til 2001.
Det har alltid vært mye liv, aktivitet, glede og idrett i familien. Hege er vant til nysgjerrighet og oppmerksomhet rundt den store ungeflokken.
– Vi ble nesten som et lite trekkplaster i sosiale sammenhenger. Barnas venner likte også å være hos oss. Det var alltid Hege, Øystein og de åtte barna, sier hun.
Ekteparet hadde et ønske om mange barn helt fra starten av.
– Vi tenkte vel ikke at det skulle bli åtte til slutt, men hver og en er planlagt, forteller hun.
Familien bodde i Bærum frem til de flyttet til Rauland i 2006, men de var godt kjent i området da de flyttet hit. Det var spesielt Øystein som drømte om å bo på fjellet på heltid.
– Øystein har alltid hatt en dragning hit. Han gikk på Bø gymnas og var kjent i området. Vi kjøpte hytta på Førnes ved Møsvatn på begynnelsen av 1990-tallet. Den var uten strøm, vann og veiforbindelse. Det er en god plass, sier hun.
De bygde etter hvert en ny hytte med alle fasiliteter på Varland. Her feiret familien den første julen uten Øystein.
– Jeg dro opp alene 22. desember og de andre kom dagen etter. Jeg var spent på hvordan det skulle bli. Vi brukte hytta mye og det er et stort vemod ved å være der, men jeg fikk en veldig ro, forteller hun.
Leverte mat på døra
Lokalsamfunnet slo ring rundt familien etter ulykken, på en lavmælt og respektfull måte. Det var riktig fremgangsmåte for Hege, og det hjalp.
Nå vil hun takke alle som hjalp dem.
– Vi fikk enorme mengder med blomsterhilsener, folk kom med mat på døra og det var utrolig rørende. Det ble båret inn så mye godt, men vi klarte ikke å spise. Det gikk i kaffe, vann og Paracet, og det har vi ledd litt av i etterkant. Jeg husker første gangen vi satte oss ned for å spise brunsj. Det var nesten som vi klappet da vi satte oss.
Hun forteller med varme om alle venner, naboer og kjente som på ulike måter viste medfølelse etter ulykken. I starten klarte hun likevel knapt å hilse på de som kom innom.
– Det var bare gode folk som kom. Etter hvert klarte jeg å invitere noen inn i huset. De første satt bare noen minutter på en stol i gangen før de dro igjen. Vi fikk så mange fine ord og det er jeg så takknemlig for, forteller hun.
Hennes første tur ut i samfunnet etter ulykken var til den faste styrketreningstimen nede i Rauland sentrum den 12. januar i fjor.
– Jeg hadde knapt vært ute og gått og hadde ikke vært på butikken. Jeg var i en boble og følte meg pakket inn i noe. Jeg husker jeg gikk ut på veien. Det var stjerneklart og vakkert, men det eneste jeg ville var å snu. Det var overveldende.
Men i garderoben kjente hun igjen på godheten fra kjente i lokalsamfunnet. En etter en kom bort og fortalte at det var godt å se henne.
– Det var det samme da jeg dro på Spar for første gang. Da dørene gikk tenkte jeg at alle ville stirre på meg. Du føler deg som et vaktsomt dyr, men så la noen en hånd på skulderen min og sa det var godt å se meg. Det var fint, sier hun.
– Her jeg hører til
Hege måtte finne sin egen vei gjennom sorgen og savnet etter ektemannen.
Trening har alltid vært en viktig del av livet til 65-åringen, som var aktiv gjennom alle sine åtte graviditeter. Nå er barn, barnebarn og trening rammen rundt hverdagen og en grunn til å stå opp om morgenen. Tredemøllen står i annekset og spinningsykkelen inne i hovedhuset.
– Trening har hjulpet meg videre. Jeg står opp klokken 06.30 og starter hver morgen med en eller annen form for trening. Så jobber jeg meg gjennom resten dagen, sier hun.
Hege legger ikke skjul på at sorgen fortsatt kan være overveldende. Hun har derfor tatt et valg: Noen ganger må hun rett og slett holde igjen litt.
– Det er voldsomt å se for seg det som skjedde. Jeg har ligget på gulvet og tenkt at jeg må ringe 113 fordi jeg ikke klarer mer. Jeg velger derfor å ta det innover meg i porsjoner. Livet blir sakte men sikkert litt lettere, sier hun.
Hege er takknemlig for så mye ved å bo i Rauland. Spesielt det siste året.
– Jeg er glad jeg hadde bodd her i mange år da ulykken skjedde. Jeg hadde nettverket mitt og vil aldri få vite hvordan det hadde vært hvis jeg var nyinnflyttet. Det er her jeg hører til, sier hun.