Som lærer i ungdomsskolen står jeg daglig i frontlinjen i norsk skole, et system under press fra et stadig økende fokus på individets subjektive følelser og behov. «Barnets beste» har blitt et mantra som ser ut til å beskytte mer enn det utfordrer. Det er på tide å spørre oss selv: Er vi i ferd med å føre våre barn inn i en tilværelse hvor de er uforberedt på både arbeidsliv og voksenlivets utfordringer?
I en tid hvor skolen stadig vektlegger elevenes subjektive følelser og behov, ser vi en bekymringsfull nedgang i faglige prestasjoner, sammen med en økning i psykiske plager og problematferd. Skolens hverdag preges i større grad nå av tilrettelegging fremfor utfordring, noe som kan ha alvorlige langsiktige konsekvenser. Viktigheten av å ta hensyn til elevers reelle psykiske og fysiske plager kan ikke understrekes nok. Imidlertid er det avgjørende å skille mellom autentiske medisinske tilstander, og en bredere tendens mot manglende robusthet blant elever. Dessverre kan den overveldende fokuseringen på individuell tilpasning føre til at elever med genuine behov overses, eller «forsvinner i mengden». Dette er en utilsiktet, men alvorlig bivirkning av dagens praksis, hvor en overforenkling av komplekse problemer ikke bare svekker pedagogisk kvalitet, men også forsinker nødvendig hjelp til de som virkelig trenger det.
Feiltolkningen av «barnets beste» fører til at elever som utfordrer grenser i klasserommet, eller som unngår skolefaglige- og/eller sosiale prestasjoner (på grunn av «selvdiagnostisert angst»), blir møtt med overdreven tilrettelegging. De lærer seg raskt at samfunnet skal tilpasse seg dem, ikke omvendt.
Dette skaper en generasjon som ikke bare mangler grunnleggende ferdigheter, men som også har minimal forståelse for samfunnets forventninger til individuell innsats og ansvar. Det kan umulig være tilfeldig at antall tilfeller av utenforskap, psykiske plager, mobbing, vold, og antall unge uføre stadig vokser, når praksisen i skolen er å pakke elevene godt inn i deres egen komfortsone.
Denne overbeskyttende og tilretteleggende holdningen undergraver elevers evne til å utvikle nødvendig motstandskraft mot livets utfordringer, og dermed bidrar til mer utenforskap fra samfunnet.
Næringslivet og arbeidsgivere står overfor en økende mangel på kvalifiserte unge voksne. Mange av dagens studenter og lærlinger faller fra i utdannelsesløp og på arbeidsplassen fordi de aldri har blitt møtt med reelle krav eller forventninger. Resultatet er en markant økning i unge som står utenfor arbeidslivet, ikke fordi jobbene ikke finnes, men fordi de mangler nødvendig tilpasningsevne og arbeidsmoral.
Det er paradoksalt at politiske diskurser ofte fokuserer på hvordan vi kan få flere mennesker inn i arbeidslivet og redusere utenforskap ved å tilby ytterligere tilrettelegging, uten å anerkjenne at overdreven tilrettelegging gjennom oppveksten kan være en primær årsak til at mange finner arbeidslivet og voksenlivet for utfordrende.
Det er på tide at vi diskuterer definisjonen "barnets beste": fra å være en beskyttende boble til en forberedelse for det virkelige liv. Dette innebærer å sette krav og forventninger som reflekterer det virkelige livets utfordringer, ikke bare elevens umiddelbare «behag».
Det å stille krav i skolen er ikke bare en pedagogisk nødvendighet; det er en menneskerett. Krav viser at vi tror på våre unge, at vi ser dem og at vi ønsker å forberede dem for fremtiden. Slutter vi å stille krav gir vi samtidig et tydelig signal på at vi har «gitt opp».
Som samfunn, og spesielt innen utdanningssektoren, må vi våge å utfordre, våge å stille krav, og våge å forberede våre barn på livet. Dette er det sanne «barnets beste» – et prinsipp som sikrer at de vokser opp til å bli ikke bare fungerende, men også robuste bidragende medlemmer av samfunnet.