Da jeg var lita jente var det bare filmstjernene i Hollywood som skilte seg. Jeg kjente ingen i bygda som hadde gått fra hverandre og det var ingen på skolen min som hadde opplevd at foreldrene hadde skilt lag. Men jeg visste om voksne par som ikke hadde det bra sammen og som sleit med store problemer. De voksne snakket med lav stemme om både alkoholproblemer, psykiske vansker og vold. Men det var aldri snakk om å avslutte de dårlige forholdene. Det gjaldt å holde ut.
I dag er det annerledes.
På familiekontoret har jeg møtt mange par som har vært i tvil om de ville fortsette parforholdet.
De vanligste grunnene til tvilen var:
«Vi har vokst fra hverandre»
«Vi passer ikke sammen»
«Jeg har mistet følelsene for partneren»
«Jeg blir ikke sett»
Dette var par som hadde vært sammen lenge, men det var også par som etter få år med travelt familieliv opplevde at følelsene hadde kjølnet betraktelig og at samlivet ikke lenger var så rosenrødt som det var i begynnelsen.
I vår tid og i vår kultur etablerer par seg på grunn av følelser. Etter en heftig forelskelse går følelsene over i dypere følelser og det gir grunnlag for å etablere seg. Så kommer hverdagen. Med huslån, unger og tidsklemma. Og da er det ikke så spennende lenger. Forskjellene mellom partene blir irriterende. Tidligere var disse forskjellene sjarmerende.
Det blir mindre oppmerksomhet, færre komplimenter og mindre sex. Parene tar hverandre for gitt og hverdagen spiser opp kjærlighetslivet. Noen får mer oppmerksomhet på jobben eller ute på byen.
Og da kommer tanken på andre muligheter snikende. I gamle dager hadde de fleste kvinner slett ikke mulighet til å klare seg økonomisk alene. Mange hadde verken utdanning eller jobb utenfor hjemmet og ville ikke klare seg uten en forsørger.
Nå er det annerledes. Ingen blir rik av å skille seg, men muligheten er der. Og det har en viss smitteeffekt og kan være inspirerende at andre har skilt seg og tilsynelatende klarer seg bra.
Jeg har mange ganger tenkt at noen par ga seg for lett. Men jeg har også tenkt at noen har holdt ut for lenge og at de har levd for lenge i taushet, likegyldighet og kulde.
Og jeg har vært bekymret for hvordan det er for barn å leve med foreldre som er i konflikt og som ikke viser noen tegn på kjærlighet og varme. For disse barna kan det ha vært en lettelse at foreldrene endelig bestemte seg for å avslutte et destruktivt og ødeleggende forhold.
Men for noen barn kom bruddet som et sjokk. Og det er uforståelig for barn å få forklaringer som handler om «miste følelser», «ikke bli sett», «passer ikke sammen». Det fremstår for barn som egoistisk og lite barnevennlig.
Det begynner å komme både skjønnlitteratur og fagartikler om voksne skilsmissebarns tanker om foreldrenes brudd. Det er tankevekkende.
Hvilke råd skal slitne par få? Når er det på tide å gi seg?
Hvis du lever i forhold med en partner med rusproblemer eller du blir utsatt for vold: Søk hjelp! Noen destruktive forhold skal avsluttes.
Hvis du lever med en partner med psykiske vansker eller strever selv, søk hjelp for dette problemet og vurder om du kan lever et samliv med langvarige vansker.
Hvis forholdet skrangler, oppsøk familiekontoret og få hjelp til en avklaring. Kanskje det er mulig å berge forholdet med noen små justeringer.
Hvis følelsene mangler; kanskje dere kan leve en stund til sammen som venner? Kanskje vennskap og samarbeid om barn og hjem er nok en periode?
Bruk tid på å finne ut av hva dere vil. Kanskje den heftige forelskelsen i han på jobben eller hun du møtte på et kurs bare var et uttrykk for at det var godt med oppmerksomhet og at det slett ikke gir grunnlag for et brudd?
Her er en liten sjekkliste til alle som er i tvil om fortsettelse av parforholdet:
Snakk med partneren om problemene
Søk hjelp
Gi det «lunkne» forholdet en sjanse til
Avslutt det døde og destruktive forholdet
Lykke til!