Det er ikke lenge siden Cecilie Haugen nok en gang befant seg i en rettssal og fortelle om sin vonde oppvekst med mobbing.

Under første rettssak vant Cecilie og Drangedal kommune ble dømt til å betale henne erstatning. Gleden og lettelsen varte ikke lenge, da Drangedal kommune bestemte seg for å anke.

Barn og ungdom trenger oppmuntring, selvtillit, mestring og følelsen av aksept og samhold når de vokser opp. De skal møte voksenlivet med en trygg oppvekst bak seg, hvor de har fått bygget seg opp og oppdaget sine ressurser. Hos barn og ungdom som blir mobbet uteblir mye og i noen tilfeller alt av dette.

Istedenfor å utvikle selvtillit så utvikler man heller selvforakt.

I likhet med Cecilie Haugen, har jeg også blitt uføretrygdet som følge av mobbingen. Omfanget og den skaden mobbing gir må virkelig tas på alvor. Mobbing ødelegger liv og i verste fall tar liv. En som gjorde det sistnevnte var Odin Olsen Andersgård, han ble mobbet på to ulike skoler og sa selv:

«Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett». 19.mars 2014 tok han livet sitt.

Odin ble bare 13 år gammel.

Året etter, 25.mai 2015 tok Mia Næss livet sitt etter flere år med mobbing

Mia ble bare 12 år gammel.

Selv er jeg oppvokst i Skien, men bor idag i Porsgrunn. Jeg valgte å flytte fra Skien siden byen for meg vekker mange dårlige minner. Jeg vokste opp på en liten plass i Skien og det var på barneskolen der mobbingen begynte. På grunn av språkproblemer ramlet jeg mye i ord som barn, noe som gjorde at jeg ble mye latterliggjort, dette førte til at jeg ble veldig stille og mumlet mye. Dette også gjorde at jeg ble gjort narr av og var grunnlaget for hvorfor jeg ble mobbet gjennom mange år: Jeg ble mobbet for å være stille. Hvis jeg tok mot til meg og svarte mobberne, så ble også det jeg sa latterliggjort og jeg ble kalt dum, derfor tok jeg aldri igjen.

Hjemme turte jeg ikke å fortelle om mobbingen fordi jeg følte mobbingen var et bevis på at noe var «galt» med meg. Jeg følte på en enorm skam. Samtidig opplevde jeg at lærere på skolen var vitne til mobbingen, men ikke grep inn. Dette ga meg også en form for bekreftelse på at jeg ikke kunne være mye verdt. Dessverre tror jeg lærere ofte bagatelliserer mobbing, «sånn er barn», «sånn er ungdom» eller at det bare er «litt erting, men ikke noe alvorlig».

Da jeg gikk siste året på barneskolen fikk vi en liste over hvem fra klassen som kom til å gå i klasse med hverandre videre på ungdomsskolen. Jeg husker at jeg ble fra meg innvendig da jeg så navnene på de jeg skulle gå videre i klasse med: der stod navnene på nesten alle mine mobbere. Allerede der og da skjønte jeg at nå måtte jeg belage meg på 3 år til med mobbing og akkurat slik ble det, pluss flere nye mobbere blant elever som hadde gått på andre barneskoler.

På ungdomsskolen begynte de psykiske problemene mine å vokse, jeg har så lenge jeg kan huske hatt angst og på ungdomsskolen utviklet de psykiske problemene seg videre til spiseforstyrrelser og selvskading.

Som 30 åring ble jeg uføretrygdet, det var en lettelse, men samtidig en sorg. En lettelse over å slippe gang på gang med mislykkede forsøk i arbeidslivet, men en sorg over skadene mobbing har pådratt meg. Når mobbing gir så alvorlige senskader at man blir uføretrygdet så mener jeg dette taler sitt om hvor alvorlig mobbing er.

Jeg leste en gang et sitat som har satt seg:

«La oss hjelpe barn og unge, så vi slipper å reparere ødelagte voksne».

La meg samtidig med dette få si; verken Cecilie, andre mobbeoffer eller jeg er ødelagt. Jeg velger her å sitere noe Ingvard Wilhelmsen ( foredragsholder, tidligere psykiater med hypokondri som spesialfelt og professor ved Universitetet i Bergen ) sa under foredraget «Sjef i eget liv» på Ibsenhuset i fjor. Han fortalte om en pasient som hadde kalt seg selv for ødelagt. Ingvard hadde svart henne:

«Du er skadet, men ikke ødelagt».

La meg samtidig med dette få tilføye at jeg ikke er noen tilhenger av ordet «mobbeoffer», selv om jeg har brukt dette ordet gjentatte ganger i denne artikkelen. Jeg foretrekker ordet «mobbeoverlever».

Til Cecilie Haugen:

Takk for at du er tøff og står i kampen. Når du snakker om mobbing og mobbingens pris, så taler du ikke bare om deg selv, men alle oss andre som har vært i din situasjon. Ikke minst: for de som fortsatt befinner seg i den.

Du kjemper og tar opp en kamp som få av oss klarer.

Jeg håper du vinner og at rettferdigheten seirer!