Den dominerende fortellingen lokalt er at Nome kommune bokstavelig talt «sitter på» en del av løsningen for det «grønne skiftet», at vi har et normativt ansvar å være med å bidra og at det vil være positivt for videre utvikling av kommunen. Det er flere problematiske sider ved denne fortellingen.

Uttak av mineraler er ikke bare en fysisk, industriell prosess. Det krever også stor grad av sosialt ingeniørskap fra proponentene for gruvedrift – hovedsakelig selskapene og deres allierte i kommuneapparatet - for å «berede grunnen» for industriell virksomhet og gjøre den sosialt og politisk akseptabel.

Språk spiller en viktig rolle for å forme hvilke meninger lokalbefolkningen i Nome har om eventuell gruveindustri. Da diskusjonen om å etablere ny gruvedrift skjøt fart igjen for noen år siden ble det fremhevet at dette ville være en underjordisk og «usynlig» gruve og slik sett til lite sjenanse. Det faktum at gruvedriften slettes ikke vil være usynlig, men også kreve en ganske formidabel overjordisk komponent – fabrikk, deponi, veier - ble underkommunisert. Strategisk eller ei, er det først de siste par årene at det sistnevnte har blitt tillagt mer vekt.

Hvordan selger man så inn dette? Jo, ved å bruke tidsriktige begreper knyttet til fremtidens nye «grønne økonomi».

Det skal ikke bare bli et industriområde, men en «grønn mineralpark». Hva en «grønn mineralpark» egentlig er for noe ser det ikke ut til at noen helt vet enda, foruten noen løse koblinger til «bærekraft». Uansett gir konseptet helt andre assosiasjoner for folk flest, og det er det som betyr noe for gruveselskapene og kommunen. Dette fremstår som kommunikasjonsstrategi for å gjøre etableringen av et arealkrevende industriområde litt mer smakfull.

Samtidig med at konseptet om den grønne mineralparken ble lansert har Nome kommune invitert befolkningen til å delta på «bærekraftsråd». Hensikten med disse møtene var tilsynelatende å inkludere lokalbefolkningen i en diskusjon om hvor industriområdet skal ligge, før man i det hele tatt har fått muligheten til å diskutere hva eventuell gruveindustri faktisk innebærer og om det er noe vi ønsker å ha i vårt lokalområde.

Min antagelse er at det er svært få som ønsker seg et nytt industriområde på størrelse mellom «kvarte og halve Herøya» - med de betydelige naturinngrep det vil medføre - som nabo eller i nærskogen sin, uansett hvor mye grønnmaling kommunen og gruveselskapene påfører. I tillegg kommer eventuelle arealer for «grønn energi» (for eksempel vindmøller) som man vil anta en «grønn mineralpark» ønsker å dekke sitt kraftbehov med.

Fortellingen om at ny gruveindustri i Nome representerer en del av løsningen for det grønne skiftet er ikke troverdig. Den fremlegges i en «grønn vekst» kontekst; en slags nyopplyst kapitalisme som lover en tredobbel bunnlinje: «People, Planet and Profit». Fra dette perspektivet har klima og miljøkrisen åpnet et nytt vindu av forretningsmuligheter og det er en sterkt overdreven tro på teknologiske løsninger.

Det antas få, eller ingen, motsetninger mellom klima/miljø og økt økonomisk vekst og forbruk, bare veksten er grønn. At vi simpelthen bytter fra fossile energikilder til fornybare. Fra dieselbil til el-bil. Fra fossilkraftverk til vindmøller og solcelleparker. Virkeligheten vil aldri være så enkel. Ifølge Verdensbanken vil etterspørselen etter «grønn energi» føre til en enorm økning i mineralutvinning verden over. For eksempel forventes det at produksjonen av mineraler som litium og kobolt vil øke fra 2018 med så mye som 500 prosent innen 2050.

«Grønn vekst» er et falskt narrativ som mektige aktører promoterer på bekostning av mer vidtrekkende og nødvendige samfunnsmessige endringer. Den dominerende fortellingen om grønn gruvedrift og mineralpark i Nome fremstår like vaklende og lite troverdig.

Dette er ikke et skinnhellig prosjekt der Nome skal være med å redde verden, men snarere en helt naturlig ekspansjon av kapital for å sikre fortsatt (grønn) vekst. Og er det en ting kloden ikke tåler mer av, er det økt forbruk og økonomisk vekst, uavhengig av hvilken farge den har.