– Mamma, pappa, broren min og jeg opplevde å se Jorunn prøve å bli møtt med empati i psykiatrien. En psykolog sa til Jorunn at hun aldri kom til å bli bra. Det satt lenge.
Slik åpnet Jeanne Bøe sin appell på scenen, hvor hun fortalte om søsterens møte med helsevesenet.
10 år
13. desember. 2013 tok søsteren til Jeanne, Jorunn, livet sitt. Jeanne beskriver søsteren sin som en kreativ person som ønsket å skape noe, men at gnisten forsvant ut av henne da hun ble lagt inn andre gang.
– Første gangen hun var lagt inn hadde hun tilgang på et eget kreativt rom. Hun fikk være kreativ og det hjalp henne. Neste gang hun kom dit, hadde man ikke råd til å bruke dette rommet. Hun begynte å røyke, for noe måtte hun jo gjøre. Hun ville skape og være kreativ, men når det eneste hun så rundt seg var hvite vegger og ingen bilder fikk hun ikke til det. Jeg kjente det selv, da jeg var på besøk hos henne, livet ble sugd ut av meg når jeg var å besøkte henne, sa hun og stilte følgende retoriske spørsmål:
– De blir ikke fargeblinde selv om de er innlagt. De fanger opp alle inntrykk. Hvorfor skal psykiatrien være fattig i verdens rikeste land?
Redselen ble sannhet
Familien var alltid litt redd for at Jorunn skulle gjøre noe slikt. I førjulstiden skjedde det de fryktet mest.
– 13. desember 2013 ble vår redsel til sannhet. Da hadde Jorunn stanget hodet i veggen så lenge at hun ikke orket å starte på nytt igjen. Men vi var bare én av 557 familier som opplevde det samme dette året. Jeg har full forståelse for at hun ikke kunne leve med det hun gikk igjennom. Da jeg skjønte hva hun gikk igjennom innså jeg at det hadde jeg ikke klart én dag engang. Aldri har jeg vært sint på søsteren min, jeg har kun hatt forståelse for valget hennes.
Kontinuitet
Fra scenen tok hun de frammøtte i Ibsenhuset gjennom hennes opplevelse av det søsteren gikk gjennom og hennes egne refleksjoner rundt psykiatrien i Norge.
– Vi må ha kontinuitet og stabilitet. Det går ikke an at Jorunn skulle få ny psykolog hvert eneste år. Det nytter ikke at hun må fortelle den samme historien år etter år. Hvor er de gode psykologene? Hvor er satsingen og hvorfor hører vi så lite om den? En som har brukket ryggen kan ikke reise seg og forsvare seg selv, og det er neimen ikke så lett når livet føles lammende heller.
– Et steg på veien er å gi disse menneskene et snev av respekt og et menneskeverd, ikke behandle dem som annenrangsborgere.