Jeanette Høie er usikker på om historien hennes er noe for avisa, men lar seg heldigvis overtale. Vi har møtt den tidligere vaktsjefen i Varden på «hytta» i Skien.
Aldri glemt
«Det finnes et ord for sånne som oss. Kulden kom brått.»
Skrur du på lyden til Jeanettes e-bok «Unnskyld» hører du et bankende hjerte. Det er fare for at hjertet ditt også banker litt ekstra, etter at du har lest Jeanettes historie.
Hun ønsker ikke å røpe detaljer fra boka, som du kan lese i sin helhet nedenfor, eller hvilke personer som har inspirert henne til å skrive. Men boka, slik vi leser den, handler om to unge jenter som vokste opp i en tid der homofili fortsatt var skambelagt.
Jeanette har satt ord på noe som skjedde for veldig lenge siden, men som hun aldri har glemt.
«Kulden delte vi om og om igjen,» skriver hun.
Hun er utdanna journalist og har jobba i Varden i 17 år. I 2020 flytta Jeanette hjem til Stavanger, der hun vokste opp. Nå driver hun sitt eget firma fra huset på Madla, men er stadig på besøk i Skien. Det koselige, hvite huset hun leier ved Bakkestranda minner om trehusene i gamlebyen i Stavanger.
– Jeg løp som en galning for å rekke visning på dette huset. Jeg bare måtte ha det. Her kan du til og med se vannet, sier hun begeistret, og peker mot grøntarealet ved elva.
Homofil
For noen år siden studerte Jeanette «Design i nye medier» ved Universitetet i Sør-Øst Norge på Notodden. Eksamensoppgaven var å lage en e-bok. «Unnskyld» ble resultatet.
– Rent faglig ville jeg utforske hvor få ord du trenger å bruke for å fortelle en fortelling, sier hun.
Selve fortellingen kom hun på en gang hun var hjemme i Stavanger.
– Jeg gikk turer i barndommens trakter, og så kom jeg på denne historien, som jeg egentlig hadde glemt. Jeg ønska å formidle en stemning og en følelse.
I boka står det «Hun sa det ikke, men sa det likevel.» Jeanette forklarer.
– Historisk sett var homofili et begrep som kom på slutten av 1800-tallet. Etter hvert ble det en del av psykiatrien. Før det var vi alle bare del av variasjonen i et samfunn. Når vi fikk et begrep – homofili – så kunne vi også begynne å problematisere.
Jeanette fortalte at hun var homofil i tenåra.
– Når en skjønner at det finnes et ord for hvem du er.... Det er knytta så mye til det ordet, sier hun, og kikker ut av vinduet.
– Det å skulle forholde seg til et ord og et begrep som er ilagt mening, og som en ikke kjenner seg igjen i, ja, det kan være vanskelig.
Hun mener vi må bevisstgjøre oss bruken av begreper.
– En må tenke over hvordan en snakker om folk og hendelser. Det er ikke sånn at du kan slenge ut noe, og så forsvare deg med at du ikke mener noe vondt med det.
– Hva tenker du på da?
– En hører jo fremdeles at folk bruker «jævla homo». Når de konfronteres med det, sier de at de ikke mener noe med det. Men hver og en av oss har et ansvar. Det betyr noe hva du sier.
Jeanette snakker rolig, men engasjert.
– Det er en fin ting at det betyr noe hva du sier, for det betyr også at du betyr noe. Du er viktig, sier hun, med ekstra trykk på du.
Skammen
«Bak på ryggen lå hånden jeg burde strukket fram» skriver hun. Skammer forfatteren seg?
– Skam er den mest destruktive følelsen som finnes. Skam går bare innover og er privat og ensom. En annen følelse, som sinne, går utover. Skam kan føre til at en mister sin egen integritet, og da mister man også fotfestet.
Jeanette forteller at hun kvitta seg med skammen da hun forsonte seg med at hun var homofil.
– I mitt voksne liv har jeg stått støtt i det å være homofil. Jeg har hatt et godt liv. Den eneste måten å komme seg ut av skammen på er å bringe det fram i lyset. Troll sprekker i dagslys. Når du tør å slippe det ut, vil skammen smuldre opp.
Så presiserer hun.
– Men man skal ikke skamme seg over å skamme seg. Ikke alle har det greit med å være homofil. Unge homofile menn er overrepresenterte på selvmordsstatistikken, så vi må ikke snakke om dette som om det er «lyckliga gatan.» Det er lov til å kjenne på følelsen av å ikke være tilpass med noe. Og så må vi huske på at «homofile» har flere egenskaper enn å være «homofil». En trenger ikke å gå høyt med fanen hele tida.
Regnbueflagg
Jeanette har gått i mange Pride-tog opp gjennom årene.
– Altså; noen tenker; Pride, må man absolutt gå i tog? Nå skal jo hver bygd feire Pride. Hva er greia? Jo, det er viktig fordi vi kan, og fordi det er viktig å synes, sier hun bestemt.
Hun skulle ønske alle forstod.
– Det er jo så mange land der en ikke kan gå i tog. Og det er mange som ikke tør eller kan være synlige, også her hjemme. Vi skal være stolte av at vi har klart å skape arenaer der vi kan være synlige. Hva er det som er for mye med oss, liksom? Er det plagsomt? Skal vi bare gjemme oss?
– Noen mener organisasjonen FRI, som står bak Pride, blir litt for fri, med tanke på kjønnsidentitet, polygami og så videre. Hva tenker du om det?
– Jeg kjenner meg ikke igjen i alt under paraplyen FRI. Jeg kan støtte meg til Kim Frieles «Ingen er fri før alle er fri». Mer ønsker jeg ikke å si om det.
Det er vår, og flere og flere farger kommer til syne på Bakkestranda.
– Regnbueflagg rives ned, og det er store diskusjoner. Motstanden mot homofili og homofile er ikke borte, selv om kanskje ikke akkurat du legger merke til det, sier Jeanette.
«Unnskyld» er en vakker bok som absolutt alle bør lese.
– Du vet når en snakker om forræderi; det aller verste er når du skjønner at du har forrådt deg selv. Men heldigvis er du fri til å gjøre noe med det, avslutter Jeanette og smiler lunt.