Jeg er helt sikker på at alle våre lokalpolitikere, som stiller til valg nå og som har lagt ned en hel masse innsats i inneværende og tidligere perioder, ikke er onde folk som vil pine og plage fattigfolk. Snarere tvert imot. Engasjementet er stort. Forslagene er mange.

Men de er påfallende unnvikende, enkle og preget av ansvarsfraskrivelse. Både på lokalt og nasjonalt plan.

La oss ta det åpenbare først: Den beste og sikreste veien å forhindre fattigdom, er å være i arbeid. Det er ingen som mener noe annet. Men når stadig flere familier havner under fattigdomsgrensa, er det åpenbart at vi lykkes helt passe med dette.

Politikerne sier gjerne at det er «komplekst», at det er «ingen kvikkfiks» eller at det må en «samordnet innsats» til. Ikke feil, det heller.

– Man må sitte igjen med mer når alle regningene er blitt betalt. Derfor har regjeringen fjernet prisen på SFO, man har redusert maksprisen og økt bostøtta og innført strømstøtte. I sum er dette ganske store beløp for de vi snakker om nå. Men det aller viktigste utjevningstiltaket vi har, er sterke, offentlige velferdstjenester, der vi alle får like muligheter og rettigheter, uavhengig av hvem vi er, sa Aps ordførerkandidat i Skien, Odin Adelsten Aunan Bohmann (Ap), i Vardens førstekandidatdebatt i Skien torsdag kveld.

Skien ligger på landstoppen i fattigdom og det har bare økt. Og ikke vet jeg hva som menes med «fjernet prisen på SFO», men gratis er den ikke blitt.

– Vi opplever en eksplosjon av familier som trenger økonomisk hjelp. Vi hadde for eksempel en tredobling av familier som fikk mathjelp de tre første månedene i år, sa Nina Meling Haugen i Kirkens Bymisjon til Varden tidligere i uka.

«Skien Arbeiderparti mener det viktigste tiltaket mot fattigdom er en helhetlig sosialdemokratisk politikk der barn går sammen i barnehage og i den offentlige skolen, der universelle løsninger som bibliotek og fritidsklubber oppleves som tilgjengelige og tilstrekkelige – og der veien til arbeidslivet er førende for all politikk som gjennomføres,» heter det i programmet til Skien Ap.

Stryk «sosialdemokratisk» i avsnittet over, så er nok de aller fleste enige i dette også. I alle fall ikke rykende uenig, kanskje med unntak av biblioteksatsingen, der Bohmann mener at det å bygge nytt bibliotek er et utjevningstiltak som bør prioriteres nå.

Men: Hovedproblemet er at politikken som er blitt ført fram til nå ikke bare har hatt begrenset effekt. Den har ikke virket. Det er blitt verre. Stadig flere har det stadig mer vanskelig.

Det skal sies at Skien Ap har programfestet at de ønsker å «vil ta initiativ til at partiene på tvers lager en felles, forpliktende plan for å bekjempe familiefattigdom i vår kommune». Det er et langt steg i riktig retning, i alle fall sammenliknet med Porsgrunn Ap. De har ikke programfestet noe som helst om fattigdom. Å jobbe for å etablere et nasjonalt senter for samtidskeramikk går partiet derimot til valg på.

– Vi må gire opp og gjøre noe vi ikke har gjort før. Vi kan ikke gjøre det samme om og om igjen og tro at vi får nye resultater. Den ulikheten som nå vokser fram i Norge, minner om den amerikanske ulikheten, der det vokser fram parallelle samfunn, sa forsker og tidligere sosialsjef Karin Gustavsen på et debattmøte om familiefattigdom i Porsgrunn på tirsdag.

Hun var tindrende klar på at det er mulig å gjøre noe med fattigdommen – og at det er en relativ høy grad av enighet om hvilke tiltak som fungerer.

– På kommunalt nivå kommer dere ikke utenom å snakke sosialhjelp, kanskje gratis skolemåltid og i det minste frukt, som ble tatt bort. Hva med gratis fritidsaktiviteter? Hva med tilgang på arenaer der ikke koster noe å komme inn, for eksempel utlånssentraler. Det er mye dere kan gjøre for å redusere bekymringer i barn og foreldes liv.

Det er innført, nå nylig og som et slags prøveprosjekt, gratis skolemat på noen skoler. Dette er fornuftig. Det er heller ikke stor grad av uenighet om gratis fritidsaktiviteter eller utlånssentraler. Hvordan dette skal rigges, er imidlertid mer omdiskutert.

Økt barnetrygd, fortgang i innføring av gratis og sunn skolemat, økte sosialsatser og bostøtte, kommunale støtteordninger for barnefamilier som har havnet i fattigdom og støtte til frivillige aktører som kan tilby gratis aktivitet for barn, er Unicefs krav.

Redd Barna mener, blant annet, at barnetrygden må prisreguleres og økes for alle barn opp til 18 år og at ytelser og sosialhjelpssatser til barnefamilier må sikre at familien får en tilstrekkelig inntekt.

De krever videre gratis SFO og gode fradragsordninger for barnehage og at gratisprinsippet i skolen må tydeliggjøres, og det må tilbys gratis skolemat, samt leksehjelp, at barns rett til en møteplass/fritidsklubb i sitt nærmiljø må lovfestes og at bostøtten til barnefamilier må styrkes.

Gustavsen har antakelig rett i at man ikke kommer utenom å snakke om nivået på ytelser. Simpelthen fordi det alltid vil være noen som ikke kan delta i arbeidslivet. Også fordi kravene til deltakelse blir vanskeligere og vanskeligere å innfri.

Og det at utvidet barnetrygd ble økt fra 2489 kroner i måneden til 2516 kroner den 1. juli, løfter neppe mange ut av fattigdom.

Visst kan politikerne våre bidra til å sette fattigdomsspørsmålet på dagsorden. Snakke om det. Oppfordre og legge til rette for at bedrifter kan inkludere flere. Lage kontingentkasser, fritidskort og rekruttere flinke lærere.

Det er selvsagt fint at kommunene har ordninger som gjør at familier kan søke om bidrag til å delta på fritidsaktiviteter, men de blir ikke mindre fattige av det. Inntekten må opp. Og det er åpenbart ikke noe som er bedre enn at folk klarer det selv, gjennom lønnet arbeid.

Selv mener jeg at poenget med arbeidslinja, altså at det skal lønne seg å jobbe framfor å motta ytelser, er nødvendig å videreføre. Men hvis det ikke er mulig å jobbe, må inntekten sikres på annet vis. Da må det offentlige trå til. Hvis ikke, vil det være mange som er fattige. Så enkelt. Så vanskelig.

Enda verre blir dette når Nav lokalt (som er en del av kommunen) gir fattige folk mindre enn de burde og skulle hatt: «Undersøkelsene våre viser at NAV Porsgrunn i flere saker har brukt en lavere sats enn statens sats til livsopphold ved vurdering av hjelpebehovet til familier med barn,» heter det i en relativ fersk rapport fra Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, der det også påpekes at «NAV Porsgrunn ikke begrunner vedtak om økonomisk stønad i tilstrekkelig grad».

I Porsgrunn Høyres program er det egne kapitler om at man skal glede seg til å bli gammel og at Porsgrunn skal bli verdens første klimapositive industrihovedstad, men det er ikke ett kløyva ord om fattigdom.

Noe som må bety at fattigdom ikke eksisterer i Porsgrunn. Eller at det ikke er viktig nok til å ha egen politikk på. Verken for Ap eller Høyre.

Vi må også være forsiktige med å forenkle for mye. Vi kan selvsagt ikke bare kaste penger på problemer. Men det er stadig mer som tyder på at det er nødvendig for å bekjempe vårt kanskje største problem.

For jeg tror Karin Gustavsen har rett når hun sier at «vi kan ikke gjøre det samme om og om igjen og tro at vi får nye resultater». Og jeg tror også at politikken kan avskaffe fattigdommen. I alle fall langt på vei.

Dersom det er vilje til det.

God helg, Telemark!