Etter en rask overnatting på Gardermoen klarte faktisk alle å komme seg med på morgenflyet til Nice. Med avgang 07:00, er det et under i seg selv.
Selve flyturen gikk nesten for bra, men på flyplassen startet kaoset. Over to timer tok det å hente ut leiebilen, som for øvrig var forhåndsbestilt og betalt. De andre i gjengen kom seg raskere av gårde, og satte kursen mot Rognes.
Luktet død
Vår bil måtte bytte sjåfør like etter flyplassen, og vi var allerede en god halvtime bak de andre.
De neste timene brukte vi på å glede oss i bilen. Basseng, god vin og kjernegjengen samlet i en uke, slik vi prøver å få til hvert eneste år, og nesten har klart de 13 siste årene.
Et kvarter før ankomst tikker det inn en tekstmelding fra min samboer, som måtte kjøre en av de andre bilene. «Fy faen, det her». Det gikk kaldt nedover ryggen på meg, og de to andre i min bil. Vi tre har for øvrig vært på de mest skitne og lugubre hotellene på de mest håpløse plasser, men den lukten av død som traff oss når vi gikk inn hoveddøra, har jeg ikke kjent på før.
Ikke gjør Airbnb-tabben venninnene mine og jeg gjorde i sommer
Musebekjentskap
De andre hadde naturligvis alle funnet ut av hva lukta kom fra da vi møtte opp. Jeg forstår at det kan forekomme dyr, også mus, på landet i Frankrike, langt vekk fra der folk vanligvis farter. Det var også målet med oppholdet, men den musa hadde ligget der en god stund.
Jeg setter ned reisesekken, og skal hente frem noe i bunn. Da har den allerede blitt full av spindelvev fra en av stolene i stuen. Det er støvete, gresset er uklipt og bassenget er ikke rengjort på flere uker. Likevel var ikke det vårt største problem.
Vi søkte nemlig konsekvent etter en leilighet/villa med 12 sengeplasser. Til slutt fant vi noe som på bildene så lovende ut, og bestilte. Det kostet. Det var ikke voldsomt dyrt, men du forventer likevel en viss standard.
Solsengkaos
Etter å ha telt over sengeplasser kom vi bare til ti. Vi ringte eieren av leiligheten for å informere om at vi regelrett ikke synes det er greit å bli møtt av en død mus i stua, og spør samtidig om det er et rom vi ikke finner, gitt at det manglet to sengeplasser.
«Nei da», svarer han og fortsetter:
– Det ligger to senger på gulvet inne på det største rommet.
«Senger». Han mente nemlig at de to gamle, slitte solsengene som lå stuet inn i et hjørne på det ene rommet var mer enn bra nok når man la en tynn madrass oppå.
Vi testet en av disse, og det var nærmest som å sove på et tynt gulvteppe. Ikke noe man forventer når man tross alt har betalt godt over 4000 kroner per person for sengeplass.
Det hjalp heller ikke at det ene toalettet kom ferdig med det som liknet på enten avføring eller oppkast.
Bortskjemte
Vi tok igjen kontakt med eieren, og sa at dette ikke fungerte for oss. Han responderte først på fransk, før han slo over til en blanding. Betydningene av ordene han brukte, og måten han sa det på var like klare på fransk som på frengelsk. «Bortskjemte norske drittunger. Jeg har aldri fått en eneste klage på sengeplassene», sa han samtidig som han nektet å tilbakebetale for villaen.
Da havnet Vardens ferierende journalist på krigsstien. Etter at jeg endelig kom gjennom til Airbnb sin support, forklarte jeg situasjonen og sendte over bilder. Etter mye om og men, var Maui, som jobbet i Airbnb, helt enig i at vi skulle få tilbakebetalt hele summen snarest, men det var bare ett problem. Hvor skulle vi sove?
Heldigvis fant vi en bortgjemt plass på Airbnb hvor en dame leide ut det som igjen så ut som en veldig fin villa med flere kilometer til nærmeste nabo, ganske så høyt oppe i landet rent høydemetermessig. Klokken nærmer seg 21:00, og utleieren satt i Tokyo. Sju timer bak Anne i Tokyo, startet hun prosessen med å ferdigstille villaen på rekordtid, gitt at hun gjerne ville være i seng før 05:00. Vi hadde 22 minutter på oss til å komme til et sted som lå 30 minutter unna.
Drømmested
Mens åtte stykker dro på McDonalds, var det bare for undertegnede og hans bil å kaste seg rundt. Jeg skal ærlig innrømme at det trolig gikk litt for fort noen ganger, men det måtte til. Det hadde blitt mørkt, og vi hadde dårlig sikt opp den bratte bakken til villaen, men på toppen ventet det nærmest et lite vinslott.
Det viste seg dagen etter at vi faktisk bodde midt i en vinåker, og hadde ranker som nærmeste nabo på alle kanter.
Til slutt ble det akkurat som vi hadde sett for oss, til tross for at vi var på vei til å gi opp. Det var i tillegg billigere enn den første, utrolig nok.
Jeg vil rette en stor takk til Anne (utleier av villa nummer to), Maui (Airbnb-support) og gjengen som holdt motet oppe mens denne journalisten var på krigsstien etter å ha hørt måten vår franske venn fra villa nummer en pratet til oss på. Til deg kjære utleier nummer én, har jeg lite annet å si enn at rettferdigheten seiret, gitt at leiligheten hans midlertidig ble fjernet av Airbnb. Jeg sover godt om natten vel vitende om at ingen sover i solsengene hans.