I en kommentar 2. mars viser sjefsredaktør Tom Erik Thorsen til en uttalelse der jeg som rektor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), tidligere skal ha omtalt en medarbeider som kontrær. Jeg har imidlertid ikke karakterisert medarbeideren, men hans meninger og argumenter i en konkret sak.
Sjefsredaktør Thorsens kommentar er knyttet til en diskusjon mellom ham, Litteraturhuset i Skien og TA-redaktør Ove Mellingen om et arrangement om Midtøsten, der professor Glenn Diesen ved USN var invitert. Den lar jeg ligge, men benytter anledningen til å sette min omtale inn i den sammenhengen som den sto i, og å klargjøre min og et universitets prinsipielle posisjon når det gjelder medarbeideres ytringer.
Den konkrete omtalen referer seg til krigen i Ukraina hvor professor Diesen tilkjennega omstridte og omdiskuterte synspunkter. Det er disse synspunktene, og ikke medarbeideren, jeg, som daværende rektor ved USN i et intervju med et presseorgan, omtalte som kontrære. De var i strid med rådende oppfatninger, også blant hans kolleger og studenter ved hans eget universitet.
USN som institusjon har også i flere sammenhenger fordømt innovasjonen og krigen i Ukraina og sluttet seg til Universitets- og høgskolerådets uttalelse, der det heter at invasjonen er et grovt brudd på folkeretten. USN har i tråd med norske myndigheters boikott, terminert institusjonelt samarbeid med russiske universitet. Universitetet støtter aktivt flyktninger fra Ukraina gjennom å tilrettelegge for høyere utdanning og arbeidstrening.
Men selv om Diesens ytringer var og er i strid med universitetets posisjon i den konkrete saken, innebærer ikke sanksjonene at universitetet legger begrensninger på den enkelte medarbeiders ytringsfrihet eller samarbeid med russiske kolleger.
Ansatte har i prinsippet full rett til å ytre seg på egne vegne. Det innebærer også at den enkelte medarbeider har rett til å formidle sine meninger selv om de skulle være i strid med rådende oppfatninger hos myndigheter, universitetets ledelse og styre, kollegaer, studenter, interesseorganisasjoner eller sivilsamfunnet.
Det ligger i arbeidsgivers styringsrett å bestemme hvem som uttaler seg på vegne av universitetet, men ansatte ved et universitet har full frihet til å ytre seg på egne vegne. I kraft av sin akademiske frihet representerer vitenskapelig ansatte da seg selv, ikke sin institusjon.
Prinsipielt har et universitet et spesielt ansvar for å verne om og praktisere ytringsfrihet generelt og akademisk ytringsfrihet spesielt. Det innebærer blant annet ansatte sin rett til å uttale seg fritt på egne vegne og i de kanaler de måtte velge.
Akademisk ytringsfrihet rammes imidlertid inn av norsk lovgiving og normer og standarder som gjelder for det akademiske fellesskapet; vitenskapelig etterrettelighet, etiske retningslinjer og saklighet.
Når man som akademiker går ut med kontrære synspunkter, vil man ofte møte hard, argumentativ motstand, både fra eget fagmiljø og i offentligheten. Den motstanden må man tåle.
Universitet, på sin side, har ansvar å sikre ytringsrommet, en ytringskultur med stor takhøyde og stå opp mot kanselleringskulturen.
Et universitet kan ikke stå på barrikadene for å verne om akademisk ytringsfrihet, for så å rive dem ned i møtet med kontrære meninger. Her er jeg prinsipielt enig med sjefsredaktøren: «Aldri før har det vært viktigere å stille spørsmål. Utfordre. Problematisere. Trøbbelet begynner når vi ikke kan gjøre det».
