I seks uker på rad har det kommet mer enn ett tusen ukrainere til Norge. I august ble det etablert 28 nye mottak for flyktninger i Norge. I oktober oppretter Utlendingsdirektoratet mellom to og tre tusen nye mottaksplasser. Det vil si fem nye mottak i uka. Totalt har det kommet 65.000 flyktninger fra Ukraina til Norge siden invasjonen.

«Mange kommuner opplever allerede at kapasiteten er presset når det gjelder boliger, språkopplæring og tjenester. Fortsatt høye ankomster øker presset, både på kommuner som har mottak, og på bosettingskommuner,» meldte regjeringen denne uka.

Regjeringen viste samtidig til at «ved utgangen av september var i alt 5 150 fordrevne fra Ukraina i jobb, viser ferske tall fra Nav» og at dette var 542 flere enn ved inngangen av samme måned. Dette ble vist til som «bra, og en positiv utvikling», men det er nokså åpenbart at det også er veldig mange som ikke er i jobb.

Kanskje ikke så veldig overraskende og nokså innlysende, men det er selvsagt en utfordring at det kommer så mange på kort tid; kapasiteten til tjenestene de mottar blir satt under press og det koster utvilsomt svært mye penger.

Ved inngangen til 2023 var 280.000 personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge. Ukrainere var den nest største gruppen, etter syrere. Åtte av ti nyankomne flyktninger var fra Ukraina, ifølge SSB.

«Selv om mange valgte å komme til Norge, var det likevel langt flere som dro til andre europeiske land, aller mest til nabolandene til Ukraina. Også de andre nordiske landene tok imot klart flere flyktninger enn Norge i starten. Fra i fjor sommer endret dette seg og Norges relative attraktivitet økte. Norge har siden da vært det nordiske landet som har fått flest ukrainske flyktninger, fulgt av Finland, Sverige og Danmark, i den rekkefølgen. Siden krigen startet har imidlertid Sverige og Finland totalt sett fått flere ukrainske flyktninger enn Norge, for Sveriges del drøyt 10 000 flere. Men trenden er tydelig. Hittil i år er det kommet omtrent dobbelt så mange til Norge som til Sverige. Trenden har vært den samme i over et halvt år,» skrev UDI-direktør Frode Forfang på sin blogg i mars i år.

«Hvorfor har Norge gått fra å være lite attraktivt til å bli ukrainernes topp tre-land?» spurte Aftenposten i en sak i oktober 2022. Den viste til at det var kun Tyskland og Canada som var mer populære land å reise til for ukrainske flyktninger. Det er litt finurlig, for det var relativt få som reiste til Norge i perioden etter den russiske invasjonen.

Lett tilgjengelighet, for eksempel via billige flybilletter fra Polen til Torp var én av hypotesene. At Norge har fått et godt ord på seg er en annen.

– Det er ikke folk som tilfeldigvis havner her eller ikke kjenner til noen. De har lest på Facebook og andre sosiale medier, og hørt inntrykk fra ukrainere som er i Norge, sa Natalia Ravn-Christensen, kontaktperson i Den ukrainske foreningen i Norge, som også pekte på at ukrainske flyktninger de er i kontakt med føler seg velkomne i Norge, og at systemet for å ta imot flyktninger er godt.

– Norge er jo et av de beste landene å bo i. Nordmenn tar godt vare på flyktningene, sa hun.

«Det er vanskelig å vite sikkert hvorfor Norge nå er det mest attraktive landet i Norden. Nettverk av familie og kjente hadde nok størst betydning i starten. Nå ser det ut til at andre forhold spiller en større rolle. Sannsynligvis har det stor betydning hva flyktningene som allerede har kommet til Norge, melder tilbake til nettverk som befinner seg i Ukraina eller har flyktet til andre land,» skrev UDI-direktør Forfang.

Det høye antallet flyktninger får merkbare og synlige konsekvenser også lokalt. I september kunne Varden avsløre at 14 barn og 12 voksne fra Ukraina var blitt stuet sammen i en enebolig i Skien.

– Det som jo er litt spesielt er at vi har ingen innflytelse på hvor mange som kommer til Skien. Men vi er nødt til å stille opp med både helsehjelp og skoleplasser. Utfordringen er jo at mange som kommer har store helseutfordringer med traumer. Samtidig som de fleste kommuner sliter med å ha nok helsepersonell, blant annet fastleger. Så dette gir en stor utfordring for oss, når det kommer så mange på så kort tid, sa Skien-ordfører Hedda Foss Five (Ap) til TA da avisa kunne fortelle at det, nærmest over natta, kom 300 ukrainske flyktninger til Skien.

At det har kommet 65.000 ukrainske flyktninger til Norge er nokså oppsiktsvekkende. Ifølge tall fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), er flere enn i Finland (64.375) og Sverige (63.920). Det er vesentlig flere enn i Danmark (46.010). Til sammenlikning har 75.310 ukrainere søkt asyl i Frankrike.

Frankrike har 67 millioner innbyggere. Bare i storbyområdet Paris bor det 12,1 millioner mennesker. Det er dobbelt så mange som i hele Norge.

Med andre ord: Det kommer, relativt sett, svært mange ukrainske flyktninger til Norge. Og det kan hende at «tar godt vare på flyktningene», som var begrepet Natalia Ravn-Christensen brukte, gir mening.

Og det skal vi absolutt være glade for og stolte av, for vi har en forpliktelse til å hjelpe. Det skulle bare mangle.

Det er imidlertid nødvendig og betimelig å dvele ved at det kan være at vi har så gode ordninger at de ikke er bærekraftige over tid. Jeg er helt sikker på at det ikke er veldig lukrativt å være ukrainsk flyktning i Norge.

Og det er ikke noe poeng i at de som har det ille skal få det verre.

Men er vi i stand til å ivareta de som kommer og – ikke minst – sørge for at våre egne tjenester, tilbud og strukturer ikke kneler under presset de nå utsettes for?

Forskingsstiftelsen Fafo publiserte i august et notat som påpeker at Sverige har gitt ukrainske flyktninger langt færre rettigheter og vesentlig lavere økonomisk støtte enn hva som er tilfellet i Norge. Dette «kan ha ført til færre ankomster i Sverige enn vi ellers ville ha sett» og at Sverige «har redusert de kortsiktige kostnadene som har kommet som en konsekvens av den plutselige innvandringen».

Interessant nok påpeker Fafo-forskerne også at den svenske strategien har ført til «rask etablering i arbeidsmarkedet for ukrainske flyktninger, ettersom data indikerer at et flertall av ukrainere i Sverige i arbeidsfør alder hadde noe betalt arbeid våren 2023».

Dette står i sterk kontrast til tallene den norske regjeringen ny la fram.

Men, sier Fafo-forskerne, «disse jobbene er typisk i innvandringsdominerte sektorer som har en tendens til å være midlertidige, deltid og fysisk krevende» og at de i sitt «feltarbeid i Sverige har møtt ukrainere som har arbeid, men som likevel har problemer med å skaffe nok mat».

Fafo-forskerne viser til at ukrainske flyktninger i Sverige kan få en økonomisk stønad på inntil 2130 skattefrie, svenske kroner per måned. I tillegg kan man få ytterligere ytelser for å dekke andre grunnleggende behov som briller, barnevogn, vintersko, osv.

Til sammenlikning, viser Fafo-notatet, at i Norge får ukrainske flyktninger, som er i introduksjonsprogrammet, 18.500 norske kroner per måned. Av dette må det betales skatt.

Jeg har nylig sett tall fra UDI som peker i samme retning: Basisytelsene til ukrainske flyktninger er høyere i Norge enn i de andre landene i Norden, og mer enn dobbelt så store som i Sverige. Disse tallene har jeg imidlertid ikke fått verifisert fra UDI, men de er heller ikke blitt avvist.

«I Sverige har regjeringen argumentert for ikke å gi flere rettigheter til ukrainere fordi de ikke vil framstå som mer attraktive enn andre europeiske land. I Norge er ikke dette blitt et tema ennå, men i kjølvannet av høye ankomsttall rapporterer kommunene om utfordringer med å tilby bolig, skole og helsetilbud til flyktningene som kommer. Bør Norge gjøre som Sverige?» skriver Guri Tyldum og Ida Kjeøy i en kronikk i Aftenposten.

Dette er to av de tidligere nevnte Fafo-forskerne. Og de er helt tydelige på at «den svenske strategien vil være uklok på sikt». Slik jeg forstår deres argumentasjon, er substansen at det kan bli kostbart på sikt dersom ukrainske forsørger «seg selv ved å jobbe sammen med arbeidsmigranter» fordi det, over tid, er en mer hensiktsmessig og bærekraftig tilnærming å sørge for at de får mer formell kompetanse før de går ut i arbeidsmarkedet.

De påpeker imidlertid at «det er ikke alltid kommunene klarer det, men dette er målet de skal jobbe mot». Noe som vel må kunne sies å være en betydelig del av forklaringen på hvorfor familiefattigdommen brer om seg i Norge – og særlig i Skien; en svært stor andel av fattige familier har innvandrerbakgrunn og er uten tilknytning til arbeidslivet.

Sånn sett er det interessant at man argumenterer mot en strategi der flere kommer i jobb, samtidig som vi ser at antallet flyktninger øker raskt. Sveriges politikk på dette feltet skiller seg fra de fleste andre, og er en slags ekstremvariant av arbeidslinja, der ytelsene er marginale dersom man ikke er i jobb.

Vi vet ikke hvordan dette vil gå.

Norge er verdens beste land å bo i. Vi vasser i penger og lever i overflod, sammenlignet med resten av verden. De som har mye har også et stort ansvar for å dele, mener jeg. Særlig med de som er rammet av krig og konflikt. Samtidig har vi et ansvar for å utvikle og forvalte det vi har på en god måte. Det må være bærekraftig.

Og vi ser stadig flere tegn på økende ulikhet. Mye har med innvandring og arbeid å gjøre. Innvandring kan være en ressurs. Vi trenger kapasitet og kompetanse. Men her ligger også potensielle utfordringer. Det ser vi på kort sikt nå. Utfordringen er selvsagt at det ikke skal bli det over tid også.

God helg, Telemark!