Han nevner bare indirekte en privatperson fra Arendal, som kjøpte Rjukanfossen langt inne i Telemark. Vedkommende kom inn i Vestfjorddalen som ung turist, ble imponert av den majestetiske fossen der, og begynte å fantasere om Europas største kraftverk og industriby inne i den avdalen. I motsetning til mange andre som fantaserer, klarte han å gjøre sin dagdrøm til virkelighet!

Med etterpåklokskap kan det konstateres at Sam Eyde kunne ha valgt en helt annen utbygging, med industriby i Dalen i Vest-Telemark, i stedet for i Vestfjorddalen i Øst-Telemark: Dette fordi det ville vært enkelt og billig å ta avløpet fra Møsvatnet gjennom lavt vannskille og sørover til Totak. Da ville det vel blitt overføring også fra Vinjevatnet til Byrtevatnet, stort «nedre» kraftverk omtrent der Lio kraftverk er, stort «øvre» kraftverk der Vinje kraftverk er, og noe senere også kraftverk for fallhøyden fra Møsvatnet til Totak.

Med etterpåklokskap kan det også konstateres at to generasjoner norske politikere har «håndtert» store naturressurser bedre enn «kolleger» i mange andre land: Både de som vedtok relativt strenge konsesjonslover for vannkraftutbygging for over 100 år siden, og de som for ca. 50 år siden regulerte olje- og gassutvinningen, slik at den i senere år har bidratt mye til statsinntekten her.

Å være framsynt er omtrent det motsatte av å være etterpåklok, og veldig vanskelig. Derfor blir det lett konflikter mellom forskjellige vurderinger av framtida. Særlig om energibehovene og hvordan de bør dekkes: Satsing på gasskraft ble fiasko, da verket som ble bygd på Kårstø ved Haugesund ble så ulønnsomt at eierne valgte å demontere det! Vindkraftutbyggingen på Fosen nord for Trondheimsfjorden ble juridisk skandale, med fellende dom i Høyesterett for de som godkjente det prosjektet!

Må vindkraftutbygging da «flyttes» fra land til hav, selv om Norge mangler sokkelareal med så liten vanndybde at det er enkelt og blir lønnsomt å utplassere bunnfaste vindturbiner? Ender vi opp med utilstrekkelig kraftproduksjon, så vi blir nødt til å prioritere vanlig forbruk og legge ned kraftkrevende industri, som følge av omfattende og vedvarende elektrifisering?

Undertegnede har oppfattet utfasingen av all kjernekraft i Tyskland som klima- og energipolitisk skandale, som andre land må forholde seg til: Nabolandene Nederland og Danmark har store sokkelarealer med liten vanndybde, som både kan og bør bygges ut for stor produksjon og eksport av vindkraft til Tyskland. Da blir kraftforsyningen der enda mer væravhengig enn den er. Dermed bør det også bygges et antall store nye vannkraftverk med pumpeturbiner i Sør-Norge, for å «balansere» ujevn kraftproduksjon i Tyskland, Nederland og Danmark!

Mår kraftverk i Telemark blir 80 år gammelt i 2028, og trenger vel «snart» avløsning? Bør det bygges ett eller to nye kraftverk, for pumping fra Tinnsjøen opp til både Kalhovdfjorden og Mårvatnet? Bør Mårvatnet demmes opp ytterligere mange meter, for å kunne lagre mye vann som kan pumpes opp fra Tinnsjøen?

På lengre sikt vil vel også Tokke kraftverk trenge avløsning: Det blir vel et digert pumpekraftverk, med 600 meter pumpehøyde fra Bandak direkte opp til Totak. Ved Totak blir det vel da to «øvre» pumpekraftverk, med mindre pumpehøyder videre opp til Songavatnet og til Møsvatnet. Da må det vel overføres noe vann fra Nisservatnet til Kviteseidvatnet-Bandak, for å få tilstrekkelig vannmengde til pumping opp til 3 relativt store magasiner.

Kan «balansekraft» til/fra nordenden av Tinnsjøen ledes i grov kabel nede i vassdraget ut til kysten, og videre til stor kabelsentral på Læsø på østsiden av Jylland? Kan «balansekraft» til/fra vestenden av Bandak overføres i relativt kort ledning med «monstermaster» sørvestover til Otra i Valle i Setesdal, i grov kabel nede i det store vassdraget til kysten ved Kristiansand, og videre til kabelsentral (er) ute på dansk sokkel på vestsiden av Jylland?

Jo Heringstad

pensjonist og samfunnsdebattant