Å få tilbakemelding på hvordan man oppfattes av andre kan være en ganske krevende øvelse. Særlig når kritikken treffer blink, når du blir gjort oppmerksom på at det er sider ved din måte å være på som går utover andre og du vet de har rett.

Vi som bor i Grenland har fått en slik tilbakemelding nå, av en som har et utenfra-perspektiv på oss. Åpenbart er ikke alle vi som bor her like, men sammen utgjør vi likevel en form for lokal identitet, samlet gir vi inntrykk av hvem vi er som gruppe og befolkning.

Peri Ilka Tincman har på modig vis gitt oss innblikk i hvordan hun opplever at det står til med vår evne, eller rettere sagt mangelen på evne, til å inkludere. Peri kommer opprinnelig fra Tyskland og flyttet til Skien på grunn av kjærligheten. Hun har involvert seg i integreringsarbeid lokalt og deltar stadig i samfunnsdebatten.

Men her i Grenland føler hun seg ofte ensom. Hun kan for eksempel ikke huske sist hun ble invitert i en bursdag.

9. november står Peri Ilka Tincman på scenen under Vardens kvinnevorspiel for å snakke mer om inkludering

Selv satte hun ord på det i et leserinnlegg i Varden tidligere i år.

«Når jeg spør mine norske venner: «Hvordan var bursdagen din?» får jeg ofte melding tilbake: «Koselig, feiret bare med de nærmeste og min gamle vennekrets.» Eller: «Var bare en kveld på restaurant med jenteklubben min»

«Jeg har aldri klart å bli en «nærmeste» for noen andre her»

Peris opplevelse er ikke unik. I vår kunne Varden fortelle historien om Tatiana Mazur Grønli, som kom til Skien for 25 år siden. Hun døde alene og ensom i en leilighet på Gamlegrensa. Seks personer møtte opp i begravelsen. Historien er hjerteskjærende lesning.

Også i Vardens kommentarfelt åpner flere tilflyttere seg opp om ensomhet, om at det er vanskelig å få innpass, inntrykket er at vi er lukkede.

Fenomenet er ikke unikt for Grenland, det finnes historier om ensomhet landet rundt. Men nå har Peri satt temaet på dagsorden i Grenland, hun har gitt oss innsikt og en unik mulighet til å ta grep.

Fra innsiden er tilhørighet i en vennegjeng noe av det fineste og tryggeste i verden; noen å vende deg til når livet røyner på, å feire nyttårsaften med, reise på turer med, noen som kjenner dine minst sjarmerende egenskaper og fortsatt liker deg.

Fra utsiden kan også vennegjenger være en sterk ekskluderende kraft, et fellesskap det er vanskelig å trenge inn i, hvor mennesker som ofte er relativt like hverandre holder hardt sammen.

Men det er alltid plass til en ekstra stol rundt bordet. Ensomhet bør være et enkelt problem å løse dersom vi zoomer ut fra «våre nærmeste« en stakket stund.

Nå har vi fått en tilbakemelding som gjør vondt, men som hver og en av oss enkelt kan gjøre noe med.