For to dager siden la Varden ut en artikkel om Tatiana, som kom til Skien for 25 år siden for kjærligheten og som døde alene og ensom i sin leilighet. Kun seks personer kom i begravelsen hennes.
Denne artikkelen berørte meg dypt. Fordi jeg kom også til Skien på grunn av kjærlighet og jeg kjenner også på denne ensomheten. Av og til – ikke alltid. Men ofte nok til at det gjør vondt og det gjør noe med meg. På Facebook skrev jeg spontant dette da jeg leste artikkelen:
«Dette er så ufattelig trist. Men dessverre ikke overraskende. Vi må prøve å bli et mer inkluderende samfunn på alle områder i livet.
Jeg vet vi jenter som flytter utenfra til Norge eller til Skien er litt annerledes. Av og til har vi en annen humor, en annen hudfarge, et rart norsk, en annen klesstil eller dekker vårt hår med en fin hijab, men vi er like glad i jentekveld, bokklubber, bursdagsfeiring og skogsturer som dere. Vi er hver gang så glad når dere akseptere våre invitasjoner hjem til oss. Men så gjør det så utrolig vondt å se at dere nok en gang feiret deres bursdag bare med jentene fra Skien og uten oss. Med deres "gamle vennegjeng" eller deres "klubb". La oss være ekte venner. Vi lover dere får masse kjærlighet tilbake.»
Jeg har nok to hatter på meg når det gjelder innvandrerkvinner som flytter til Skien eller Grenland. Den ene er min egen historie som jeg har erfart i 15 år. Jeg flyttet til Norge og Skien i august 2008 fordi min mann er norsk.
Ja, jeg har venner her som jeg elsker og som er glad i meg. Men mindre enn en håndfull av disse er norske eller fra Skien. Og jeg opplever at jeg selv inviterer til fest og samling, men nesten aldri blir invitert tilbake.
Når jeg spør mine norske venner: «Hvordan var bursdagen din?» får jeg ofte melding tilbake: «Koselig, feiret bare med de nærmeste og min gamle vennekrets.» Eller: «Var bare en kveld på restaurant med jenteklubben min». Det er ikke akkurat slik at jeg inviterer noen random folk fra gata til min bursdag. Jeg inviterer også bare de nærmeste. Men så har jeg aldri klart å bli en «nærmeste» for noen andre her.
Og da begynner man jo å spørre seg selv: Hva er galt med meg? Det gjør vondt og det gjør at jeg, og mange andre føler oss ensomme. Jeg er heldig som har venner, men allikevel blir det alltid den lille biten, at man er ikke bra nok til å komme seg inn i disse innerste sirklene av skiensjenter.
Den andre hatten jeg har på meg er som daglig leder i foreningen LoPe, der jeg jobber daglig med mennesker som har flyttet til Skien. Enten på grunnen av krig i eget land eller av andre årsaker. Og alle er takknemlig å være i Norge. Alle gjør sitt ytterste for å integrere seg.
Allikevel opplever mange (ikke alle) at det er veldig vanskelig å bli kjent med lokalbefolkning her i Grenland. Og det er en ond sirkel. Uten venner finner man ikke en jobb – uten jobb finner man ikke venner (i hvert fall ikke norske venner). Og så skaper vi to parallelle samfunn i vår lille by som lever ved siden av hverandre. Hvor den ene aldri føler seg som en ekte, fullverdig del av samfunnet.
Det hadde vært så gøy hvis vi kunne klare å snu det. Alle trenger vi kjærlighet og alle trenger vi venner. Og vi innvandrerkvinner har masse kjærlighet å gi.
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no