Eller kanskje ikke som pesten, men åpne for nye bekjentskaper er vi iallfall ikke.

Denne uken skrev daglig leder i LoPe Peri-Ilka Tincman et innlegg som gjorde inntrykk på meg og mange andre. Hun adresserer det faktum at selv om hun og mange andre innvandrerkvinner som har flyttet til Grenland tas godt imot av lokalbefolkningen, så føler de seg likevel utenfor.

«Vi innvandrerkvinner har masse kjærlighet å gi. Derfor er det tungt når vi tar initiativ og inviterer, men nesten aldri inviteres tilbake», skriver hun, og fortsetter:

«Jeg er heldig som har venner, men likevel blir det alltid den lille biten, at man ikke er bra nok til å komme seg inn i disse innerste sirklene av skiensjenter»

I kommentarfeltene under saken påpekes det at dette ikke kun gjelder innvandrerkvinner, men alle innflyttere til området. At grenlandsfolk er vanskelig å komme inn på – og at mange allerede er i godt etablerte miljøer og ikke har verken tid, behov eller lyst til å utvide vennekretsen.

Det er sikkert flere årsaker til at vi er sånn, men for min del tror jeg mye er kulturelt betinget og at det i mange av oss er en iboende frykt for å bli avvist eller trenge oss på.

I min generasjon er for eksempel spontanbesøk uhørt. Skal man besøke noen, selv nær familie eller bestevenner så må man være invitert. Og skal man invitere noen så må det ofte være en god grunn til det. Søndagsbesøkene jeg selv er oppvokst med har så å si forduftet.

Da jeg flytta tilbake til Skien for et par år siden valgte jeg et område hvor det ikke er naturlig at noen tilfeldigvis kjører forbi – for gud forby at noen skulle komme på spontanbesøk. Det er jo så fryktelig invaderende. Lenge leve privatlivet.

For øvrig en stor kontrast til livet som vises i sosiale medier. Der er vi verken beskjedne eller lukkede, men deler det meste. Kanskje til og med for mye til tider.

En mamma jeg har blitt kjent med den siste tiden er en perfekt vertinne. Hun disker opp de nydeligste retter når hun inviterer til besøk og åpner dørene for alle. Og hun tar stadig initiativ og inviterer. Da moren hennes kom på besøk fra hjemlandet sa hun at det var så ensomt i Norge – for her kommer jo ingen på besøk. Der familien kommer fra er hun aldri alene, der er det helt naturlig at venner og familie kommer innom hver eneste dag. Uten invitasjon – som den største selvfølgelighet.

Da jeg dro hjem fra dette hyggelige besøket tenkte jeg at nå blir det nesten umulig for meg å invitere tilbake. For mine vertinneevner er jo i en helt annet liga.

Etter å ha lest Peris innlegg har jeg lagt de tankene til side. Nå skal det inviteres over en lav sko, selv om det bare står en Toro-kake på bordet.