Melding i innboks i påsken: «Jeg skjønner ikke at du ikke søker jobb hvis du har krefter til å sitte i bystyret. Det står på valgkortet ditt at du er uførhetstrygdet. Vet at du har ansvar for barn og vært gjennom mye. Men å søke politiske verv uten å være i jobb, ser mange på å utnytte systemet, Helene. Bare til ettertanke.»
Helene er ufør og stiller til valg. Det mener noen ikke er greit
Så hva tenker dere? Burde bare mennesker med jobb få sitte i politiske verv?
Denne meldingen inneholder tanker om uføre jeg og mange andre har møtt på før. I min verden er det å mistenkeliggjøre arbeidsuføre mennesker utenkelig. Det å stå utenfor er for mange fryktelig vanskelig og ikke for å utnytte systemet. Tenker folk at de uføre ikke skal gjøre noe? Skal de bare gi opp alt og legge seg ned i skam? For det er min store frykt at flere til slutt ikke orker mer.
Det er mange skamfulle der ute allerede, folk som ikke er så heldige at de kan jobbe slik som andre, i et samfunn som bare høyner sine krav. Det er økonomisk utfordrende, men også sosialt tøft. For livet uten kolleger og et yrke, er et liv utenfor. Som ufør blir det å holde helsa oppe og generelt å finne andre plattformer som gir mening i livet, jobben.
Helsa til folk er en privatsak skulle man tro, men uføre som holder seg i gang føler de må forklare seg og mange krever innsyn på grunn av mistillit.
De uføre sniker seg inn og ut av treningssenteret fordi de føler på snakket. Burde uføre trene? Klart de skal hvis de vil. Trening gir bedre helse. Jeg har sett flere komme seg grunnet hardt arbeid. De trener tross smerter. Kan de uføre sitte i diverse styrer? Klart de kan! Det gir bedre helse å engasjere seg. Burde de være frivillige? Så klart! Hvis de orker og de vil, så gir det gnist å bidra.
Ingen som mottar uførepensjon er like. Historiene er ulike, men jeg vet ikke om noen som er glad for sin uførhet. Utenforskapet og skammen mange føler på, gjør mennesker sykere. Det å avfeie dem fra samfunnet skader oss alle. Utenforskap lager bare sykere mennesker. Husk det er stolthet og styrke i syke mennesker også. Du vet ikke hva det koster hver eneste dag å være syk samtidig som de arbeider for å gi livet mening og stå opp hver dag.
Hva som gir menig er ulikt for oss alle, men husk å sette pris på livet som yrkesaktiv og frisk. Det kan nemlig en dag bli deg som står der og må få hjelp. For det er det velferdssamfunnet gjør. Vi stepper inn og bidrar så alle skal få mulighet til verdige liv, målet er ikke å dytte folk vekk og bøye hodet i skam.
For meg er det å engasjere seg i politikk meningsfylt. Kan jeg bidra så gjør jeg det. Det er krevende og til tider skremmende å delta i politikk. Man legger hodet på stubben og folk tror de kan bare hugge løs. Tenk litt over hvilket samfunn vi ønsker oss. Utenforskap eller felleskap? Valget er faktisk ditt.