Det var årets første snøfall. Varden kunne melde om fullstendig trafikkaos i Grenland: En kvinne satt i kø i bilen i over en time, barn ventet på foreldre som sto fast i trafikken, lastebiler på sommerdekk lå i grøfta. Push-varslene fra lokalmedia rant på.

Selv satt jeg i en bil med vinterdekk med tre gode kolleger på E18 retning sørover. Grytidlig hadde vi lagt i vei mot Kristiansand for å være tidsnok ute til et kurs. Jeg satt i baksetet med en kollega, vi scrollet oss gjennom nyhetsmeldingene idet vi passerte Lasses’s, Kragerø og kjørte videre ut av fylket.

Alle fire i bilen denne dagen har en spesiell interesse for, og jobber daglig med, å dekke hendelser i Telemark. Har nødetatene mye å gjøre på jobb, har vi det også. Vi dekker store og små hendelser for Varden så fort og informativt vi kan. Flere ganger hver dag.

Alt fra værkaos, promillekontroller og bil i grøfta til alvorlige ulykker med tragisk utgang. Noen journalister reiser ut på åstedene. Andre sitter innendørs på desken, skaffer seg oversikt, holder kontakt med nødetatene, treffer valg som skal være i tråd med presseetikken og bearbeider innholdet som skal ut til leserne.

– I dag har de litt å holde på med på jobb, konkluderte vi fire i bilen, klare for en dag med faglig påfyll i «sydligere strøk» og en fridag fra det pumpende trykket på desken.

Praten gikk lett i bilen, kollegaen vår bak rattet satt konsentrert med blikket konstant festet til frontruta, mens sidemannen skjenket seg en kaffekopp fra en termos.

På noen partier var veien bar. Andre partier var den glatt.

Vi hadde kommet til Lillesand, beveget oss framover på firefeltsveien i 100-sonen.

Brått kjentes noe alvorlig galt. Det var som vi ikke lenger kjørte, men seilte. Verden gikk plutselig i sakte film.

Ingen i bilen sa et ord. Foran meg satt kollegaen bak rattet og jobbet med hele seg for å innhente kontroll over kjøretøyet, dro rattet med kraft fram og tilbake, manøvrerte bilen etter beste evne. Kollegaen i passasjersetet foran holdt kaffekoppen fram foran seg, dypt konsentrert, som om han balanserte med den på en line. Vi slang fra side til side, kjøretøyet var ikke lenger mulig å styre. Den trykkende uvissheten om hva som nå skulle skje, gjorde meg redd. Jeg trakk pusten og lukket øynene. Skal livet mitt ende her? Hvorfor ga jeg ikke en klem til barna mine og mannen min før jeg dro?

Jeg åpnet opp øynene igjen, men ble fortsatt ikke betrygget. Vi seilte videre på et islagt E18 i Lillesand uten aning om hvor dette skulle ende. Det var fortsatt helt stille i bilen. Kollegaen min ved siden av meg fulgte intenst med på veien, som om hun så på en spenningsfilm.

Så smalt det. I sammenstøtet med autovernet kjente jeg det dundre i sida mi. Sjåføren var plutselig marinert i kaffe, sidemannen hadde ikke lenger klart å holde koppen i balanse. Vi seilte videre, men nå med mindre fart.

Omsider sto vi stille, på tvers på E18. Heldigvis hadde bilene bak innsett alvoret. Det kom ingen i 100 km/bak oss.

Lettelsen fór gjennom bilen. Ingen personer skadd. Bilen fikk en skramme i sida, men var i mer enn god nok stand til å kjøre videre. Vi roste sjåføren, som håndterte situasjonen skjerpet og rolig.

Vi var heldige. Men også alvorspreget.

Hvilken tittel hadde passet til saken om oss? «Fire Varden-ansatte hadde englevakt på E18»?

Livet byr på små marginer. Og bak den minste lille trafikkmelding kan det være mennesker involvert som har hatt en dramatisk opplevelse. Dét er viktig for oss som jobber i mediene å huske på.