Vardens sportsjournalist kritiserer Hjerte for Palestina for å demonstrere utenfor Skagerak Arena mens UEFA sine G19-landskamper pågår. Olsen mener aksjonene er styrt av følelser og ikke av fornuft, og ja, vi innrømmer gjerne at krigen i Gaza vekker følelser. Noe annet ville vært mye mer skremmende.

Det pågår et mulig folkemord i Gaza og staten som er trukket for den internasjonale domstolen for dette er Israel. Man trenger ikke å grave i en kompleks historie for å skjønne at det som skjer på Gazastripen er hinsides noe man hadde trodd at man skulle trenge å demonstrere mot.

Vi kan ikke sitte trygt i Norge og følge live-sendinger fra krigen i Gaza uten å gjøre noe. Det eneste fornuftige for engasjerte mennesker er å protestere når Israel ønskes velkommen til Skagerak Arena.

Olsen skriver at vi møter spillerne med hat og at vi ikke bryr oss særlig om idrett. Vi som demonstrerer er fotballtrenere, folk med sesongkort og folk med barn i idretten.

I gruppa vår finnes det palestinere og palestinavenner som alle mener at idretten må legge menneskerettighetene til grunn for sine arrangement. En sportsleder i en avis må gjerne mene at politikk og idrett ikke skal blandes, men vi lytter heller til Vålerenga Fotball som i et nylig styrevedtak ber NFF jobbe for å utestenge Israel fra UEFA. UEFA valgte å være politiske da de stengte Russland ute.

NFF markerte tydelig standpunkt under VM i Qatar, hvor Klavenes sitt fokus på homofiles rettigheter og dårlige arbeidsvilkår for fremmedarbeidere var forbilledlig. Hvorfor skal Israel behandles annerledes?

Demonstrasjonene er ikke retta mot spillerne, men mot at det israelske landslaget får spille slike kamper mens staten bedriver ulovlig okkupasjon og sannsynligvis folkemord. Sånn vi ser det, er det uetisk å forsvare at Israel skal spille kamper i Skien mens staten bomber sivile.

Noen mener at 17-19-åringer er barn og derfor må få spille fotball fordi de er uskyldige i krigen. Det er ikke det dette handler om. Enten spillerne er 19 eller 40 år, så kan man komme til et punkt i en krig der det landet spillerne spiller for må sanksjoneres. UEFA har gjort det med Russland og burde gjort det med Israel.

Sanksjoner og boikott er et viktig signal til land som bryter folkeretten, og det å måtte spille for tomme tribuner er nettopp et slikt signal, selv om det rammer spillere og publikum og ikke blir den folkefesten Odds Ballkubb kanskje hadde ønska seg.

Vi mener at Odds Ballklubb, NFF og UEFA har gjort dårlige vurderinger og at de kunne handlet annerledes. Problemet i Norge og i de fleste andre land er at ingen med makt har ryggrad nok til å sette foten ned. Alle skjuler seg bak noen høyere oppe i systemet, og det er slikt som fører vanlige innbyggere over hele verden ut i gatene.

NFF sier at de ikke driver med alenegang i internasjonale spørsmål. Vi mener at det noen ganger er avgjørende viktig å si nei selv om man gjør det alene.

Olsen spekulerer i at spillerne fra Israel kan være direkte berørt av 7. oktober og at de derfor burde skånes for demonstrasjoner. Vi vet at flere i aksjonsgruppa har fått sine kjære og nære drept i Gaza, mens andre har mistet kollegaer og samarbeidspartnere på grunn av Israels krigsforbrytelser. Er det viktigere å skåne fotballspillere enn å vise solidaritet med våre egne innbyggere?

Det pågår et mulig folkemord i Gaza og verdens stadig strengere fordømmelse av Israels krigføring gjør at også helt vanlige fotballkamper må vurderes.

Når Israel får spille turneringer, normaliseres noe som er helt unormalt. Vi demonstrerer slik at disse kampene ikke spilles uten en sterk påminnelse om det som skjer i Gaza.