I romanen Arbeidsfolk beskriver Alexander Kielland en havstrøm som stryker langs kysten og danner bakevjer der drivgods kverner sakte rundt. Han ser for seg hvordan mennesker, ja hele folkeslag, kan dras inn og gå til bunns i strømvirvlene. Og en av de store bakevjene i livet er departementene, der mengder av dokumenter males rundt, synker og blir borte for alltid.

Metaforen får en tidligere embetsmann i Finansdepartementet til å smile skjevt.

I dag flyter en annen strøm utover landet. Den danner bakevjer der rekved, rykter og eldre generasjoner kverner rundt seg selv. I forrige uke trakk Varden bruddstykker av økonomiske setninger inn på fast grunn og publiserte dem som et innlegg av en kunsthistoriker.

Jeg har forelest i etikk og bærekraft for siviløkonomstudenter i en årrekke. De etiske dilemmaene ligger i avveiningene mellom vekst, fordeling og naturvern – stilt opp mot menneskers grunnleggende behov og livsutfoldelse. Naturens tåleevne kan være en absolutt grense, som kvikksølvet i Gunnekleivfjorden, men ofte bare en faktor. Gleden over bærturer eller estetikken i ubrutte horisonter av produktiv granskog er ikke verdier med stor vekt blant FNs bærekraftmål.

Bærekraft er ikke et mål. Målet er vekst. Bærekraft er et økonomisk begrep for langsiktig vekst. Bærekraft dreier seg om å velge investeringsalternativer med større økonomiske, politiske og sosiale kostnader i dag, for å oppnå bedre og mer varig behovsdekning i fremtiden.

Vårt økonomiske system er globalt, ikke lokalt. Kravet om bærekraftig vekst er en global utfordring.

Referanserammen for beslutningene er et hvert menneske i hele verden, og deres etterkommere. Alle mennesker teller likt. Innsikten kan være krevende å ta inn over seg. Deltakelse i en debatt om bærekraftig vekst forutsetter at man er bevisst at beslutninger har konsekvenser for alle mennesker i verden, som man ikke kjenner, som man aldri vil møte.

Det er anslått at over 800 millioner mennesker ble løftet ut av ekstrem fattigdom over en 20års periode, men at denne dynamikken stagnerte etter finanskrisen. Bærekraftmålene systematiserer de mange ulike behovene hos milliarder av mennesker. Mindre vekst lokalt gir ikke mer vekst andre steder, like lite som senkning av pensjonsalderen frigjør arbeidsplasser for ungdommer.

Kunsthistorikeren mener «Retorikken rundt nye arbeidsplasser, investeringer, tilflytting, skatteinntekter, fremskritt og industrieventyr virket fullstendig utdatert».

Retorikk? Våre kvalifikasjoner skaper verdiene og velferden.

Det er ansvarsløst overfor milliarder av mennesker som desperat trenger bærekraftig vekst, når han fremmer et nullsumsamfunn, her: «... med tanke på det likevektssamfunnet det haster med å oppnå, dersom menneskeheten i det hele tatt skal ha en fremtid.» Og kampen om ressursene vil hardne til.

Thomas Hobbes beskrev denne naturtilstanden eller likevektssamfunnet som en alles krig mot alle: «No arts; no letters; no society; and which is worst of all, continual fear, and danger of violent death; and the life of man, solitary, poor, nasty, brutish, and short."

Ingen vil ha noen fremtid, dersom vi ikke oppnår bærekraftig vekst.

Vi har siden opplysningstiden utviklet et representativt, indirekte demokrati. Demokratiet eksisterer i Stortingssalen eller kommunestyresalen, hvor beslutninger tas til samfunnets beste på faglig grunnlag, på bekostning av private lyster.

Regjering og Storting innførte en konsekvent markedsøkonomisk politikk lenge før inngåelse av EØS-avtalen. Valg mellom politikk til venstre eller til høyre tas nasjonalt. Innenfor rammen av vedtatt politikk for bærekraftig vekst skal kommunestyrene følge opp. Atomkraft er langt utenfor kommunenes kompetansetildelinger, og helt hinsides deres vitenskapelig kvalifikasjoner.

Formannskapsprinsippet gjelder, slik at alle partier deltar i utøvelsen av lovregulert myndighet i kommunen. Det er ingen parlamentarisme, ingen opposisjonsroller og ingen «posisjon».

Kommunene går bare fremover ved å ta beslutninger fortløpende, ellers vil det gå bakover. Det må læres at dersom kommunen vil nå (de nasjonalt fastsatte) målene, må kommunen også ville midlene – i tide. Når målet er redusert biltrafikk, må bompengene fastsettes med konsekvenser for adferden.

Større politisk svikt er å kortslutte formannskapets beslutningsevne med avtaler om ikke å skaffe kunnskapsgrunnlag for vindmøller i NVEs utpekte vindsone tvers over nordre deler av Skien, Siljan og Larvik kommuner. Dersom kommunestyret blir sittende som sultne barn foran brødboksen, vil etableringer og vekst skjer andre steder. Bare gjennom eierskap til kraftproduksjonen kan kommunen fremme bedriftsetableringer og leve med Google.

Skien har stagnert over mange år. Det er lite vekst, lave inntekter og økende fattigdom. Beslutningsvegringen kverner rundt og rundt, og fattigdommen vil bite seg dypere fast.