– Hva kan få deg til å begynne å grine?

En stille kveldsvakt på desken i Varden for mange år siden fikk jeg en gylden mulighet til å bli bedre kjent med en journalistkollega jeg sjeldent jobbet med.

Han, en pragmatisk, robust, sportsinteressert og omgjengelig fyr.

Jeg, en lettrørt, framfusen og relativt fersk journalist som av en eller annen grunn ville vite hva i denne verden som kunne få ham til å gråte.

Han lette iherdig i seg selv, og svarte villig på mine nærgående spørsmål. Nei, han kunne ikke komme på noe som beveget ham til tårer.

– Gråt du ikke da barna dine ble født en gang? fortsatte jeg.

– Nei, faktisk ikke da heller, selv om dét selvfølgelig er det største jeg har opplevd, svarte han, før han lyste opp.

Plutselig kunne han erindre en bestemt setting som støtt og stadig gjorde ham sentimental:

– Når jeg kjører gjennom Falkum om kvelden, passerer Skagerak Arena og ser at flomlysene er på; da kan jeg kjenne tårene presse!

Åpenbart er han ikke mer glad i Odd enn i barna sine. Om jeg skulle tegnet meg et bilde av hans personlighet og egenskaper basert på gråtemønsteret hans, ville det sagt mer om meg enn om ham.

Så viktig er ikke tårer. Eller fraværet av dem.

Han bare gråter sjeldent. I motsetning til meg. Og det er ingenting rart med noen av delene, vi faller i grunn ganske pent ned i statistikken.

I en nederlandsk studie fra 2014 kom man fram til at kvinner gråter fra 30 til 64 ganger i året, mens menn gråter fra seks til 17 ganger.

Kvinners gråt varer også i snitt seks minutter mot menns to-treminutters gråt, viser funnene.

Kvinner har også kortere og grunnere tårekanaler enn menn, som gjør at tårene lettere renner ut. Samtidig har kvinner 60 prosent mer av hormonet prolaktin, som fremmer tårer.

Det sosiale aspektet spiller også inn.

– Det er ikke lenge siden store gutter ikke skulle gråte. Fortsatt har kvinner et større sosialt spillerom for gråt enn menn, skriver forskningsjournalist Nina Kristiansen i Aftenpostens viten-spalte.

«Gråte-samtalen» med kollegaen min for mange år siden dukket opp i minnet mitt da debatten om ledere som gråter på jobb ble sparket i gang i Dagens Næringsliv i høst.

I spalten “Lederliv” konkluderte organisasjonspsykologene og ekteparet Gitte og Thomas Nesset Midelfart med at det ikke er greit for en leder å gråte på jobb, selv om det er menneskelig og naturlig.

De hevder at en leder som gråter, undergraver egen posisjon. De skrev også at gråt dreper meningsutveksling og fører til at diskusjonen på jobb stopper opp.

Hvis vi kun skulle lett etter kandidatene som aldri blir sentimentale på jobb, tror jeg vi ville gått glipp av mange gode ledere, perspektiver og et viktig mangfold i arbeidslivet.

Ja visst, finnes det settinger hvor det ikke er optimalt at sjefen gråter. Men jeg kan komme på andre følelsesuttrykk som kan gjøre vel så stor skade på et arbeidsmiljø; som for eksempel sjefen som blir høylydt forbanna eller den som uttrykker følelser i en passiv aggressiv form.

Gjennom arbeidslivet har jeg ved flere anledninger snakket med dyktige kolleger, både kvinner og menn, som har kviet seg før krevende møter med sjefen sin, i frykt for at de skal bryte ut i gråt og dermed bli oppfattet som svake, manipulerende eller psykisk ustabile.

Sånn tror jeg ikke tårer blir tolket av folk flest i dag. Til og med statsministre som gråter offentlig, har vi blitt vant til nå.

Jeg jobber som leder i Varden i dag, og for noen uker siden gråt jeg i plenum på jobb. Vi skulle takke av en nær kollega av meg, og følelsene tok overhånd foran alle. Litt flaut, skal jeg innrømme at det var.

Men en fattig trøst er at jeg foreløpig ikke trenger Kleenex til en kveldstur på Falkum.