Silje (24) var nærmest ufør og gikk i behandling. Sjekk nå!

Mange har sett henne på treningssenteret til SATS på Klosterøya. Hun framstår som en energisk 24-åring, med et smittende godt humør. Kjennetegnene er et bredt sjarmerende smil og en vilje som er laget av stål. Og ordet «nei» finnes knapt i ordforrådet. I alle fall ikke når noen spør om hjelp.

For bare en knapp uke siden fikk Silje vite at den praktiske prøven av PT-utdannelsen er bestått.

– Det er en teoretisk del, og så en praktisk prøve på den teoretiske. Jeg besto den praktiske med glans, og er ganske stolt, sier hun med et blikk og en stemme som stråler av glede.

– Jeg skrøt faktisk av meg selv da jeg besto prøven, og det kom noen tårer for jeg fikk «vel bestått». Det er under et år siden jeg aldri trodde jeg kom til å bestå en eksamen igjen, tilføyer hun, med en litt mer alvorlig stemme.

Mørkt sted

For hvis vi skrur tiden tolv måneder tilbake, så var Silje på et annet sted. Et mørkt sted.

– Dagen i dag og ett år tilbake kan overhodet ikke sammenliknes. Jeg hadde vært sykmeldt siden starten av 2021, gått flere dager i uka til intensiv behandling ved DPS (Distriktspsykiatrisk Senter) i Porsgrunn og levde på AAP (arbeidsavklaringspenger). For ett år siden hadde jeg også avsluttet et traumekurs og var egentlig ikke skikket til å begynne å jobbe i det hele tatt. Framtidsutsiktene hadde en stund vært døde.

Det smalt da hun hadde flyttet fra Skien til hovedstaden.

– Jeg har alltid hatt en drøm å bli PT. Sommeren i 2019 flyttet jeg til Oslo for å studere, og fra august startet jeg på en bachelor ved Norges idrettshøgskole. I januar byttet jeg over til PT-utdannelse, og skulle gå ett år. Det gikk ikke. I april 2020 smalt det så hinsides. Jeg måtte avbryte fordi jeg ble for syk til å fullføre. Jeg måtte sette studiene på vent og flytte hjem igjen.

Hardkjør

Jenta, som fyller 25 år om knappe to uker, var på bunn. Lyspunktene var brent ut. Det var kun et halmstrå å henge i – trening!

– Jeg trente masse, to tre timer hver dag. Å trene var det eneste jeg gjorde. Selv om det bare ga en kortvarig glede noen timer hver dag, så fikk jeg i alle fall litt glede hver eneste dag. Trening var det eneste jeg følte mestring av, og det ble en kompensasjon for alt som ikke var bra. Alt annet i livet virket meningsløst. Tankene besto av «nytteløst og det kommer ikke til å gå». Derfor ble det en redning. Det holdt meg i live.

Likevel var det et lite problem. Silje var jenta som var tøffere enn toget når vekter og manualer var i rommet. Det hadde sin pris.

– Min måte å blåse ut på var å løfte tungt, kjempetungt! Etter hvert fikk jeg mange kommentarer på at jeg var hun store og sterke. Komplimentene var mange, fra begge kjønn. Mange gutter synes det var kult at jeg løftet så tungt, mer enn mange av dem selv klarte. Det matet meg veldig, men var ikke heldig.

Over 100 kilo

Hun fortsatte likevel å kjøre på.

– Jeg fortsatte å pushe på treningene som jeg alltid hadde gjort.

Da behandlingen nesten var ferdig i fjor sommer klarte den sta, men sårbare 23-åringen, å ta en avgjørelse som sørget for at livet føyk i retning mot lykkefølelse. Da veide hun over 100 kilo.

– Vekten viste tresifret. Riktignok var en del også muskler, men da kjoler ikke passet eller ingen bukser gikk over lårene, så ble jeg ukomfortabel i egen kropp. Derfor ville jeg ned i vekt og ble streng med meg selv i forhold til kostholdet. Lavere matinntak ga naturligvis mindre overskudd. Jeg slet kroppen helt ut.

Nå fikk hun nytte av behandlingen.

– Heldigvis var jeg akkurat ferdig med behandlingen og livet kjentes litt bedre. Jeg følte at jeg fikk til noe.

Trene tidlig eller sent? Tre ting bør avgjøre dette

Planen fungerte

Det ene førte til det andre. Hun fikk en god livserfaring, som hun drar god nytte av i jobben i dag.

– Når hodet fungerte litt bedre, så klarte jeg også å nedjustere treningene mine til å trene riktig. Jeg la en plan, og jeg følger alltid en plan. I hodet mitt må jeg det. Hvis ikke blir det galt.

Planen fungerte.

– Behovet for de sinnssyke utblåsningene forsvant. Det gjorde også behovet for å vise at jeg behersket hardkjøret. Jeg begynte sånn smått å forstå at folk ikke måler meg på hvordan jeg presterer på trening eller hvor sterk jeg er. Jeg kan være Silje og ha det gøy med trening, og så er det bra nok. Du vil ikke tro hvor deilig følelse det var, sier hun med to lysende øyne.

Riktig trening og kosthold ga også gode resultater for garderoben.

– Vekten er redusert med 35 kilo, og jeg er veldig tilfreds med meg selv.

Jobb og utdannelse

Jenta, som fyller 25 år 6. juli, fortsatte å ta kloke valg i takt med at livet smilte mer og mer. Hjelpen fra NAV takker hun for.

– Er det noe jeg har lært, så er det at det ikke er farlig å be om eller ta imot hjelp. Jeg har hatt en fantastisk saksbehandler hos NAV, som også sørget for at jeg fikk tilbud om å fortsette den utdannelsen jeg hadde startet på.

Siljes siste halvår har vært, mildt sagt, utrolig. I det minste en oppskrift på hva man kan oppnå om man kjemper for det og har gode hjelpere rundt seg.

– Året som har gått har vært fantastisk, særlig de siste seks månedene. Først startet jeg i resepsjonen hos SATS. Så fikk jeg tilbud om å fortsette PT-studiene av NAV. Nå er jeg «trainee» fordi jeg er under utdanning, men når jeg er ferdig med utdannelsen går jeg inn som personlig trener i full stilling.

– Når er det?

– Nå har jeg fullført halve studiet. Den siste halvdelen er til høsten.

– Hvis du hadde truffet ei som har gjort det samme som deg det siste året, hva hadde du sagt?

– Jeg hadde nok tatt av meg hatten og sagt «fy f … Du er rå». Jeg synes jeg har vært flink, og jeg har jobbet hardt for det. Er det lov å si?

Sjefen skryter

Faktisk har hun vært så flink at hun ble en av de ti beste «PTene» i SATS i mai, og kan bli det samme i juni.

– Jeg fikk en brå, men god start. Først litt overveldende, men samtidig veldig gøy. Jeg trives skikkelig. Det er som å være på jobb med venner. Jeg gleder meg til å gå på jobb og koser meg underveis.

Tonje Christoffersen er daglig leder på senteret. Hun kan ikke få fullrost sin ferskeste PT.

– Silje lyser av verdiene til SATS. Hun setter medlemmene først, er profesjonell, til å stole på og får folk til å føle seg bra. Hun er rett og slett unik, skryter sjefen, som forteller om ekstraordinære tall de første to månedene.

– I mai hadde hun 62 betalende PT-timer og 40 prøve timer som er inkludert i abonnementet. Det er vanvittige tall. I juni ligger hun an til å passere 100 betalende timer. Hun har vært en av de beste av alle i SATS. Det blir lagt merke til i konsernet, forteller den daglige lederen.

«15-åringen min vil bruke proteinpulver for å bygge muskler.» Dette bør du si, råder fysiolog.

Elsk-hat-forhold

PT-Silje får også skryt av kundene. Det varmer.

– Man får mange forskjellige individuelle forhold til kundene. I kombinasjon gir det meg mye og gjør meg godt. Særlig de gode tilbakemeldingene som «Jeg hadde ikke kommet på treningen hvis ikke det var for deg». Det er fint å høre. Jeg reiser hjem fra jobb med et smil om munnen.

En av de er Katrine Austad fra Skien. Hun har hatt den ferske personlige treneren i rundt to måneder, og har bare positive ting å si om treneren sin.

– Jeg er kjempefornøyd. Vi ler mye og jeg gleder meg alltid til timene med Silje. Hun er flink til å pushe når det trengs, og hun er flink til å sette sammen øvelser som gjør at en når de målene en har satt seg, sier Austad.

Hun innrømmer likevel at pushingen kan gå litt utover humøret.

– Det er et elsk-hat-forhold. Hun ser veldig snill ut, men det er ikke alltid hun er så snill som hun ser ut som. Når musklene mine begynner å dirre, så gliser Silje bare mer og mer. Så når vi kaller henne snille-Silje, så er det litt ironisk også, sier Austad og ler.

Men de mange PT-timene har gitt resultater.

– Absolutt. Jeg har hatt god progresjon, og jeg føler at jeg blir sterkere fra gang til gang, sier hun.

Hun får støtte av sin personlige trener.

– Du blir det, og på den ene øvelsen har du faktisk økt med ti kilo fra vi startet og fram til i dag. Det er bra, sier treneren, som straks skal begynne å ha gruppetreninger, også løpetimer.

Slik trener Thor Hushovd i dag: – Sykling er det jeg gjør minst av

Flytte

Den siste og ferskeste gleden skjedde torsdag denne uken. Da fikk Silje overlevert nøklene til sin nye leilighet på Klosterøya.

– Jeg har flyttet for meg selv, og det er deilig. Det er nok noen hjemme som er spent og kanskje litt bekymret for hvordan det blir, for det er relativt tidlig i prosessen. Men jeg gleder meg veldig til å stå på egne bein, og jeg er klar for det.

– Er du nervøs?

– Nei, fordi jeg i verste fall er mer utrustet til å klare det hvis det kommer tilbakefall. Og som sagt har jeg blitt flinkere til å strekke ut hånden for å be om hjelp. Det er ikke skummelt å si «hei, jeg sliter litt. Nå trenger jeg at noen kommer». Tidligere var det tabubelagt i eget hode. Slik er det ikke lenger, avslutter hun med sitt smittende og brede smil.

Ina Engh Franzén (31) møtte veggen med et brak. Veien tilbake skulle bli lenger enn hun hadde trodd