Jeg kjenner på en enorm takknemlighet for alle øyeblikk og stunder jeg har fått oppleve med henne.

Da jeg kom til Bø i 2002 var du Veronika en av de første jeg ble kjent med. Du stilte opp som dagmamma for min datter Sofie som da var 5 år. Du og familien din ble viktige støttespillere for oss disse årene. Du ble mye mer enn en dagmamma.

Særlig i vanskelige tider dukket du opp med hjelp, humor og gode samtaler. Når du merket at vi var trygge, så trakk du deg litt unna. Med en gang du ante at vi hadde behov for støtte, så var du der igjen. Du har vært en utrolig omsorgsfull venn.

I 2011 skjedde det noe ufattelig trist, da Veronikas samboer Atle døde. Atle var en fantastisk kar. Sorgen og savnet har vært stort. Det føltes ekstra urettferdig når Veronika i 2023 fikk den alvorlige diagnosen ALS, at både ho og hennes kjære måtte oppleve enda flere tøffe utfordringer.

Da var det min og andre sin tur til å stille opp for Veronika, på alle måter vi kunne.

Veronikas nåværende samboer Odd-Ivar har vært en viktig trygghet for henne i sykdomsperioden. Jeg er imponert over måten han har stilt opp på. Det kan bare forklares med et ord, og det er kjærlighet.

Jeg spurte Veronika rett etter hun hadde fått diagnosen om hvordan jeg kunne hjelpe. Hun fortalte da at hun ønsket seg en konsert med lokale musikere for å samle inn midler til forskning på ALS. Hun ble rørt og uttrykte en varm takk på Facebook når Midt-Telemark bandet Ni Liv under en konsert i november hyllet henne med låten «Nå». Noe av det viktigste vi kan gjøre for å hedre Veronika er å gi en donasjon til ALS Norge.

Veronika valgte å være åpen om sin diagnose. Det er tøft gjort å dele sine erfaringer om en så alvorlig sykdom. Det er til hjelp og trøst for andre som sliter med sykdom eller andre utfordringer. Denne åpenheten viser mye av Veronika sin personlighet. Hun var en du alltid kunne være åpen med, og ha fortrolige samtaler med. Takk Veronika for din åpenhet og omsorg.

Veronika ble en engel på lille julaften. Jeg har tenkt på en julesang som min mamma lærte meg, den heter «Når lysene tennes der hjemme». Den handler om å savne de en er glad i. I en del av teksten står det «Og jeg smiler skjønt hjertet det gråter». Sånn blir det for meg og mange andre fremover. Vi ser glad ut, samtidig som det verker innvendig. Bø føles ikke som det samme uten deg Veronika. Uten tryggheten, omsorgen, energien, latteren, og den lette praten rett i nærheten.

Heldigvis lever dine verdier videre gjennom Anne Marthe, Thomas og resten av gjengen din. Du er et lys for oss, alltid. Veronika og jeg skrev ofte på meldinger til hverandre forskjellige varianter av den engelske «Love you to the moon and back», og da er det naturlig for meg å avslutte med: Elsker deg Veronika til månen og tilbake.

Fred over ditt minne, min kjære venn.