«Endelig fikk jeg lov til å skinne litt her på denne skolen.»

Vi hadde hatt våre kamper i klasserommet han og jeg. Han klarte ikke å sitte stille. I samme klasserom hadde jeg tre elever som lignet litt på han, to med store lærevansker, og en som absolutt ikke forstod norsk. Og så var det alle de «andre» elevene som skulle ha tilpassa undervisning. Fra meg.

For noen år siden, i forbindelse med en skoleforestilling, var jeg tilbake på en tidligere arbeidsplass. Etter forestillingen sa jeg til min tidligere elev; så god du var på scenen i dag! Det var da kommentaren «Endelig fikk jeg lov til å skinne....» kom. Jeg ble glad. Og lei meg.

Mye har endra seg i norsk skole siden du og jeg – hvis du er over 40 år – gikk ut av skolen. Enda mer hvis du er over 50. Tenk deg om; hva husker du best fra skoletida? Jeg husker timene på sløydsalen og lukta av brent tre når vi skrev navna våre på halvskeive fuglebur. Jeg husker «ti-i-skuddet»-musikktimen der Bonnie Tylers «Bitterblue» fikk tidenes poengscore, og jeg husker en utrolig spennende bordtenniskamp.

Jeg tipper min tidligere elev vil huske teaterøyeblikkene på scenen. Noen av de beste minnene våre fra grunnskolen er gjerne knytta til praktisk-estetiske fag, eller innslag av det i andre fag. Vi husker best det vi «gjør», det vi får til (gjerne på en scene) og det vi samarbeider om. Gode minner holder oss gående, og får oss videre. Praktisk-estetiske utfordringer sparker i gang kreativiteten.

Men så har timer til praktisk-estetiske fag sakte men sikkert forsvunnet ut bakdøra til norsk skole, samtidig som det meste av undervisning, inkludert spesialundervisning, nå skal foregå i klasserommet med én lærer. Mer teori, flere tester og færre voksne i hvert klasserom; og så bekymrer vi oss for urolige barn, skoletapere og overdreven skjermbruk? Hallo. Hvem løfter hodet først opp av sanden?

Plutselig, vel, ikke så plutselig; det er jo valgkamp, men likevel plutselig og gledelig; Skien Arbeiderparti vil «gå til kamp mot stillesitting.» Oi, jeg aner håp! Men vent litt; handler det om å flytte «praktisk» ut av skolen? Da er jeg i så fall ikke like håpefull.

For vi må begynne med å ta «praktisk» tilbake til skolen. Grunnskoleelever trenger flere timer til musikk, kroppsøving, kunst- og håndverk og mat og helse. Kanskje flere praktiske fag og? Mange lærere er flinke til å jobbe kreativt i fag som fra gammelt av var regnet som teorifag. Men ikke alle. Og det har også med ressurser å gjøre. Man kan ikke sette i gang aktiviteter som får unger til å gå i spinn når det kun er én pedagog i klasserommet.

Praktisk-estetiske fag er viktig for en haug av kreative grunner, men jeg nevner tre:

1. Elever jobber mer sammen, og det motvirker mobbing.

2. Å jobbe praktisk er en god måte å integrere fremmedspråklige på. Man blir ikke god i norsk av å sitte rett opp og ned i et klasserom og lytte til læreren.

3. De som skal redde framtida vår må få utfolde seg, og ikke slokne ved en skolepult. Praktisk-estetiske utfordringer vekker oppfinnsomheten hos de som skal løse kraftkrise, eldrekrise, miljøkrise.

I dagens norske enhetsskole er elevene pressa inn i et klasserom med følgende tvetydige beskjed; her er alle like, og dere skal alle få tilpassa opplæring. (Bare ikke så tilpassa at det krenker noen. Da blir det 9a-sak.) Lærerne står i mange slags skvis om dagen. Og hva med min tidligere elev, som definitivt burde hatt et annet tilbud på skolen, men i stedet blir en «urolig» type i et klasserom som skulle vært tilpassa han?

I noen kommuner løser de atferdsutfordringer i skolen med normtall. Hvis for eksempel tre elever terroriserer og ødelegger skoledagen for en klasse, og en fortvilet lærer ber om ekstra hjelp, svarer kommunen; «vi ligger på norm med sammenlignbare kommuner og kan ikke bruke mer penger på skole. Du må selv få kontroll på elevene dine.»

Norm betyr enkelt forklart «akkurat så mye penger som vi bør bruke.» Det er selvfølgelig enklest og billigst å tro at elever og klasser er identiske landet rundt. Men det er også utrolig naivt å tro at det ikke kan være flere barn med lærevansker eller utagerende atferd i ett klasserom enn i et annet. Normtall definerer ikke alle de ulike individene som finnes på en skole eller i en kommune.

Vi har ikke penger, sier politikerne. Elever og foreldre må bare regne med noen stoler i lufta og sykemeldte lærere. Det klappes for sparing i skolesektoren. Og ingen snakker om konsekvenser.

Hvorfor går ikke politikere fra hele kommune-Norge i tog for flere statlige kroner inn i skolen? Det er vel ingen vits i å minne om hvor mange studenter som ikke vil bli lærere eller hvor mange lærere som har forlatt yrket? Før vi mister flere lærere og overlater norsk skole til ufaglærte, og før elevene slokner fullstendig; nå må politikere forstå. Og aktivt gjøre noe. Skien Arbeiderparti er muligens i gang – med å tenke praktisk. Men det må kraftig kronerulling og omorganisering til for at norsk skole skal kunne skinne.

«Endelig fikk jeg lov til å skinne litt her på denne skolen.»

Tenk hvis elever gikk ut av grunnskolen og sa; «Jeg fikk stråle på skolen, og lærerne hadde tid og ressurser til å backe mitt kreative jeg. Nå har jeg bare lyst til å lære mer. Jeg har forresten noen skikkelig gode idéer til hvordan vi kan revolusjonere norsk kraftindustri.»